«… og dessuten må jeg si det var deilig med en flyplass som så å si begynte der hvor Storgata sluttet»

Foto: Aschehoug

I september er det litteraturfest i Molde igjen! Og vi har spurt eit knippe forfattarar kva dei hugser frå tidlegare besøk under Bjørnsonfestivalen. I dag: Tom Egeland.

av Øystein Hauge

Tom Egeland (fødd 1959) ) fekk sitt litterære gjennombrot med boka Sirkelens ende i 2001 – der vi blir kjent med arkeologen Bjørn Beltø – hovudpersonen i denne og fleire av bøkene som følger. I den same boka blar vi oss innover eit 2000 år gammelt manuskrip som snart skal syne seg å endre forståinga vår av Jesus og heile kristendommen.

I september i år kjem den sjuande Beltø-boka der den albino arkeologen jakter på intet mindre enn eit babylonsk-agyptisk oldtidsverk kalt De dødes bok. Og eitt av spørsmåla som vert stilt i vaskesetelen til boka er: «… samtidig er medisinske forskere i USA i ferd med å avdekke hva som skjer med oss etter døden. Er det faktisk mulig at sjelen vår lever videre når kroppen er død?»

Tom Egeland er i dag ein av våre mest kjende krimforfattarar og har gitt ut bøker for både ungdom og vaksne. Han sit i styret i Den norske Forfatterforening. Og er leiar av Rivertonklubben.

I 2015 var Tom Egeland eitt av namna på plakaten til Bjørnsonfestivalen. Her hans festivalminne:

For oss som sysler med krim- og underholdningslitteratur – og for meg er ikke det noe skjellsord – er det alltid stas å bli invitert til store, seriøse litteraturfestivaler som Bjørnsonfestivalen.

Jeg var i Molde i 2015, og første post på programmet var et bokbad med Svein Sæter på Nesset folkebibliotek. Vi som har vokst opp i Groruddalen i Oslo, blir lett imponert av storslått natur, det må innrømmes, og i bilen på vei ut til Bjørnsons barndomsbygd satt jeg lett gapende og beundret dalen og fjellene og hadde en hyggelig samtale med hun som kjørte meg – en av festivalens mange frivillige, entusiastiske dugnadsarbeidere. Uten dem ville vel knapt noen festival gå rundt.

Været var aldeles fantastisk denne augustdagen, solen skinte fra en høy himmel, og jeg tenkte – med sedvanlig pessimisme – at en tilreisende krimforfatter fra Oslo neppe klarte å lokke så veldig mange publikummere bort fra grillen, fjorden, utsikten og solnedgangen. Men overraskende nok var det fullt hus.

Om kvelden hadde jeg vært uforsiktig nok til å si ja til å lese et utdrag fra en av mine bøker på en quiz i lobbyen i Teatret Vårt. Jeg er egentlig ikke så glad i å snakke foran store forsamlinger, men det ble en veldig hyggelig aften, husker jeg.

Neste formiddag hadde jeg bestemt meg for å rusle litt rundt i Molde sentrum og se meg om før jeg skulle møte en gammel kollega jeg hadde en avtale med. Sightseeingen var nokså fort unnagjort, må jeg bare tilstå – downtown Molde er jo ikke akkurat Manhattan – og høydepunktet var nok å støte på og slå av en prat med selveste Knut Ødegård. Det er vel sånn man gjerne gjør i Molde.

Senere den dagen ble jeg bokbadet av Alf van der Hagen i Teatret Vårt. Igjen ble jeg forbløffet over hvor fullt det ble. van der Hagen er en belest og smart mann, og det ble en forhåpentligvis spennende samtale om tro og tvil, teologi, religion og litteratur. Jeg var aktuell med romanen «Den 13. disippel» det året – en bok som tegner et mildt sagt annerledes bilde av Jesus enn det Bibelen gjør. Da er det givende å møte en opplest og reflektert bokbader som kan sitt stoff.

Hva mer husker jeg? Mange var stolte av at Jo Nesbø er fra Molde, og Tor Hammerø, og dessuten må jeg si det var deilig med en flyplass som så å si begynte der hvor Storgata sluttet.

 

I morgon er det poeten Endre Ruset som skriv i minneboka vår.

Les andre Bjørnsonminne her:
Ruth Lillegraven

Olaug Nilssen