– Uansett, da vi kom tilbake til festivalhotellet var Vigdis Hjorth, Thomas Mårud og jeg enige om å starte band.

Foto: Gyldendal Norsk Forlag / Rolf M. Aagaard

I september er det nok en gang litteraturfest i Molde. Og vi har spurt et knippe forfattare og litteraturfolk om hva de husker fra tidligare besøk under Bjørnsonfestivalen. I dag: Levi Henriksen

Vi så ham i fjernsynsruta i går kveld. Under NRK Sommertogets stopp i hjembyen Kongsvinger der han leste fra høstens ‘Her hos de levende‘ (kommer i september).  – et tekstutdrag som gjorde sterkt inntrykk ikke bare på denne seeren, men også på programlederen og samtalepartneren Christian Strand. ‘I Her hos de levende fletter Levi Henriksen sin egen fars historie inn i en roman om lånte hoppski, stjålne fiskestenger og varme hender, om å gå seg vill og finne hjem‘, leser vi i vaskeseddelen fra forlaget. Men før vi leser boka mimrer Levi Henriksen fra Bjørnsonfestivalen 2012:

Travelling Forfattere, NOT!

av Levi Henriksen

Det jeg husker best fra Bjørnsonfestivalen ble det heldigvis aldri noe av. Det startet på noen shady greier ute i en låve, muligens var det en skysstasjon, og så hadde det et eller annet med Maradona eller Leonard Cohen å gjøre. Nei, vent, det var noe med Aleksander Kielland, tror jeg. Han hadde bodd der, kanskje overnattet, eller muligens jobbet på stedet? Hva vet vel en innlandsgutt som meg om hva folk ute ved kysten holder på med. Anyways, jeg husker at det var en opplesning, kanskje et bokbad, ja, det måtte være en bokbad med Vigdis Hjorth og meg. Jeg hadde også med min musikalske Sancho Panza, for vi hadde tidligere på dagen spilt på en eller annen byscene inne i Molde, i nærheten av festivalhotellet, if my memory serves me well.

Av en eller annen mystisk grunn så klarte Øystein Hauge å overtale Thomas Mårud og meg til å ta med horna våre eller øksene (musikerslang for instrumenter), enda vi hadde en pakt om aldri å spille med så mye som en dråpe innabords. Vel, man kan vel si at den pakten ikke var verdt blodet den ble sverget i den kvelden. Det inntraff dog ingen skandale under selve innspillingen, for vår opptreden gikk ganske bra og ble tatt varmt i mot av publikum. I yngre dager opplevde jeg derimot ved flere anledninger, og spesielt på platerelase til bandet mitt, Heart of Mary, sannheten i utsagnet om at ikke alle er født til å være Keith Richards.

Vi hadde leid inn et annet band til å spille, men utpå kvelden klarte vi selvfølgelig ikke å motstå presset fra publikum om å spille noen sanger. Vi forsøkte tre ganger å starte på vår, la oss kalle det en hymne til hjembyen «Albert Einstein never lived in my hometown», og var veldig nær ved å finne opp en eller annen form for Kongsvingerprog, men samme låt spilte vi ikke. Denne kvelden i stallen, fjøset eller låven utenfor Molde, gikk derimot sangene strålende. Og en linje som «Den eneste måten å eie alt man eier, er gjennom å forlate alt som man har», så ut til å få sin helt egne betydning denne kvelden.

På vei hjem er jeg ganske overbevist om at det var Øystein Hauge som kjørte (red.anm: det var kultursjefen, fotballmannen og halve Harry Hole – altså Harry Hestad som kjørte), jeg er i hvert fall helt sikker på at Vigdis Hjorth satt i forsetet for hun framførte nemlig hele «Tolvskillingsoperaen» av Bertolt Brecht og Kurt Weill. Hvorvidt det var på norsk, tysk eller engelsk, eventuelt en blanding av alle tre, det er jeg ikke helt sikker på.

Uansett, da vi kom tilbake til festivalhotellet var Vigdis Hjorth, Thomas Mårud og jeg enige om å starte band. Jeg tror et slags Nico og Velvet Underground møter Ramones og Håkon Banken, noe som virket som en god idé der og da. Heldigvis, eller dessverre, kom Thorvald Steen i veien, en av få forfattere jeg har møtt som aldri har uttrykt musikalske ambisjoner, men som gladelig (og uten å bli spurt, tror jeg) tok på seg jobben med å være manager. Han kom straks opp med navnet Apollo 11, High as a kite, Venus from Mars eller noe slik, og allerede her følte jeg at bandet begynte å knake i sammenføyningene, eller hva det heter. Det ble ikke noe bedre av at vår egen Brian Epstein, eller i dette tilfelle er nok Malcom McLaren en bedre sammenligning, begynte å hyre inn musikere både øst og vest for bardisken. En krimforfatter fra Kolon, det var ikke Bjørn Bottolvs, men kan ha vært Jørgen Gunnerud, skulle spille keyboard. Ruben Eliassen (vi har etter hvert startet 12 band), skulle være med på fingercymbaler og kastanjetter. Jeg mener også at Helene Uri på et tidspunkt var involvert på harpe eller munnspill, Øystein Hauge på et eller annet strengeinstrument, kantele kanskje og så er jeg litt usikker på om vi skulle ha med mannen til en kvinnelig forfatter på trekkharmonika. Vidar Kvalshaug skulle derimot ikke være med på noen som helst måte.

Jeg ble mer og mer nervøs etter som kvelden skred fram – jeg hadde tross alt ikke vært på så mange forfatterfestivaler – og var ikke vant til at alle bøkene man snakker om å skrive her, og altså bandene man ønsker å starte – i hotellbarene om kvelden – egentlig ikke er noe annet enn absinten som snakker (eller egentlig rødvinen da). Jeg la meg derfor med en urolig følelse, for hvordan kom livet mitt til å bli nå i et forfatterenes svar på Travelling Willburys? Ikke nok med at Thorvald Steen insisterte på at vi måtte opptre i slengbukser og like dressjakker (eller var det astronautdrakter), så kunne ikke Vigdis tenke seg å gjøre noe annet enn Brecht/Weill, mens Ruben Eliassen så får seg et beinhardt band med Zeppelingroove og Helene Uri, ja, hun sverget selvfølgelig til noe The Carpenters-aktig på norsk.

Neste morgen til frokost var imidlertid dette superbandet glemt av alle de andre involverte. Brått følte jeg meg ganske fin og lett i kroppen igjen, og kom til å tenke på noe Ulf Lundell en gang sa, nemlig at en avlyst konsert er fortsatt en konsert. Kanskje det samme gjelder for et band som aldri ble startet også? Utover det ble det ikke noe mer rock’n’roll denne dagen, bortsett fra da vi skulle bli fraktet ut til flyplassen etter frokost og min egen Sancho Panza ikke dukket opp til avtalt tid etter å ha sovnet i badekaret med vannet på.

Thomas Mårud, hvem ….. er det? En heimstaddikter? sa William Nygaard tydelig indignert, og stirret strengt rundt seg på oss andre.

Er ikke han din? Er det ikke han du spiller med? sa Fredrik Wandrup, mens jeg bare ristet på hodet og sa at han hadde jeg aldri hørt om.

Neste år håper jeg å være tilbake med Levi Henriksen & Babylon Badlands for å spille en ny konsert. I så fall blir det rett i seng, uten noen detour til hotellbaren.

Neste ut i minneboka vår: Helene Uri

Ruth Lillegraven

Olaug Nilssen

Tom Egeland

Endre Ruset

Laila Stien

Gro Dahle