Vesaasforedraget

(Skjermdump NRK Dagsrevyen)

Kvart år inviterer Norsk Litteraturfestival vinnaren av Tarjei Vesaas’ debutantpris til å halde foredrag under festivalen. Prisvinnaren 2016 heiter som kjend Jan Kristoffer Dale. Her får du foredraget hans. Til glede for nye lesarar, som det heiter (sjekk ut boka Arbeidsnever her – eller om du går for paperback)

 

av Jan Kristoffer Dale

Dette foredraget er ikke ment som en klagesang. Det er ikke et angrep, ikke et rop om sympati. Det er først og fremst ment som en takk til de som ga meg troa på at et mobbeoffer, en skoletaper og en drop-out kunne skrive litteratur.

Jeg vokste opp i Froland. Faren min var bonde, og mora mi var hjemmeværende, helt til hun starta å jobbe som renholder i kommunen da broren min og jeg var ti. Mamma leste for oss. Hun leste Egner, Vestly og Lindgren. I tillegg leste hun sjøl. Hun slukte pocketbøker. Jeg husker henne, sittende ved kjøkkenbordet, eller i sofaen, med en kaffekopp i den ene neven og en pocketbok, med det som ofte blir definert som «kiosklitteratur», i den andre. Hun var oppslukt. Lesinga ga henne noe. Det var tydelig.

Pappa leste aldri bøker, ikke for seg sjøl, men han leste Hardy-guttene for meg og broren min. Før han begynte, kremta han og sa: «E e’kkje noe go’, altså». Til den dag i dag, kaller han seg for «dyslektiker». På skolen fikk pappa høre at han ikke dugde til noe. Han hørte det så mange ganger at han endte opp med å tro på det sjøl. «Dei sa at e’ va’ stokk dum», har han fortalt.  Men han leste for oss. Kanskje han ikke visste forskjellen på et verb og et substantiv, men han leste.

Det å lese ble til en vanlig del av hverdagen. Vi gikk på biblioteket og jeg fant bøker og tegneserier. Jeg likte meg på skolebiblioteket også, sjøl om jeg ikke likte meg på skolen. Jeg ble mobba for vekta mi, og jeg strevde med det teoretiske. Jeg hadde ekstrahjelp i matte, skjønte lite av grammatikkregler i språkfagene og jeg hata gym. Da jeg var ferdig på barne- og ungdomsskolen var jeg utslitt etter ni år med mobbing. Sjøltilliten var borte, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg ville drive med. Jeg søkte på Allmennfag i Arendal og kom inn, men jeg fiksa det ikke. Jeg strevde med realfagene. Jeg grua meg til gymtimene. Skamma meg over den store kroppen min i dusjen. I tillegg gjorde Tysklæreren narr av vekta til meg og broren min foran de andre i klassen. I et av mange tilfeller kalte han oss for «to monstrumer». Han sa det foran klassen i en time vi valgte å skulke. Han hadde sett oss, uten at vi visste det. Sett oss stikke fra skolen: «Jeg så to monstrumer løpe nedover mot kirka like før det ringte inn», sa han til resten av klassen. Jeg vet det, for en av klassekameratene mine fortalte det dagen etterpå. «Lo folk?», spurte jeg. «Ja, alle lo», fikk jeg til svar. Jeg fortsatte å møte opp helt til det ikke gikk lengre. I tillegg til kommentarene dro han oss opp foran klassen for å bøye Tyske verb og lese høyt. Han gjorde det gang på gang, sjøl om jeg spurte han om å stoppe. «Jeg luker ut daukjøtt», pleide han å si.

Da vi gikk ut fra videregående i 2003, broren min og jeg, hadde vi begge et skyhøyt fravær og mangla karakter i Tysk – og derfor studiekompetanse. Vi gikk arbeidsledige i tre år. Etter hvert fikk jeg jobb. Bryggeriet i Arendal trengte folk. Lagersjefen kikka på meg under intervjuet og sa, «du er for feit. Du kommer til å falle gjennom». Jeg ba om to uker til å bevise at jeg dugde. I over tre år hadde jeg sittet på gutterommet. Sett venner og bekjente flytte bort og ta utdannelse. Jeg trygla om en sjanse. Sjefen ga etter, og etter litt fikk jeg ny kontrakt. Jeg lempa paller og sorterte flasker. Etter hvert fikk jeg jobb med å tappe brus. I årene jeg gikk arbeidsledig etter videregående leste jeg mye, og jeg hadde funnet Amerikanske forfattere som Raymond Carver, Annie Proulx, Larry Brown og Charles Bukowski. Jeg ble trukket mot fortellinger om folk i pressede situasjoner, om fortellinger fra arbeiderklassemiljøer, eller landsbygda – de tinga jeg kjente til. Jeg leste Bukowski i en lang periode. Jeg fant trøst i hans outsider-fortellinger, drømte meg til Wyoming med Annie Proulx sine noveller og følte meg heime da jeg leste Carver. Men jeg ble spesielt glad i Mississippiforfatteren Larry Brown. Han skrev de første novellene og romanene sine mens han jobba skift som brannmann i Oxford. I tillegg følte jeg at jeg og Brown hadde mye til felles – vi kom fra landsbygda, vi jobba fysiske jobber og vi hadde ikke høyere utdannelse. Brown strevde med Engelsk, og endte opp i marinene, ikke på college. Da han kom hjem fikk han jobb på fabrikk, og jobba en haug med det han kalte «drittjobber» før han fikk seg jobb i brannvesenet. Brown hadde vært en leser hele livet, men bestemte seg ikke for å bli forfatter før han fylte 29.

På samme tida så jeg et intervju med Per Petterson, og det var noe med fremtoninga hans, noe som snakka til meg. Noe forsiktig, og nervøst, men også noe varmt og autoritært. Jeg kjøpte en pocketutgave av «Jeg forbanner tidens elv», og lest den. Jeg kjente igjen personen fra intervjuet. Usikkerheten så jeg i karakterene, varmen og autoriteten fant jeg igjen i språket. Etter det leste jeg alle bøkene hans – jeg var frelst. Jeg fant ut at Petterson, som meg, hadde jobba i industrien, og jeg likte historien om hvordan han ikke hadde ant hva en kollokviegruppe var da han starta på universitetet etter videregående, og var for usikker til å spør noen. Så han reiste og kom aldri tilbake. Jeg kjente meg igjen i det han skrev om. Jeg leste «Det er greit for meg», og tenkte: «faen, det er godt det er noen som meg der ute». Jeg kjente igjen folka og stedene han beskrev. Jeg hadde aldri vært på Veitvet, men ved å være spesifikk gjorde han hjemstedet sitt universelt.

Jeg bestemte meg for å bli forfatter i 2009. I tillegg til Petterson og Brown hadde jeg blitt inspirert av Stephen King sin bok, «On Writing». Brown og King var begge enige – for å bli forfatter måtte man jobbe. Man måtte lese og skrive mye. Brown trodde ikke på talent. Han sa at hvis noen hadde sett de første romanen hans skrev for seg sjøl, måtte de ha innrømt at han var talentløs, men at bøkene først hadde blitt gode etter årevis med arbeid. Disse forfatterne ga meg troa, ikke bare på at jeg kunne bli forfatter, men at jeg hadde historier å fortelle. Jeg kunne lage litteratur ut av mine opplevelser, mitt sted – Froland. Slik som Brown og Petterson lagde litteratur ut av sine steder: Lafayette County, Mississippi og Veitvet. Jeg skrev to romaner på tre år, og en god bunke med noveller. Jeg skrev før og etter jobb, og av og til i pausene mine. Jeg satte historiene mine i Froland, og skrev om de folka jeg jobba med, vokste opp med og om familien min. Jeg husker fortsatt følelsen av å sitte ved tastaturet for første gang og la orda komme. Det var en god følelse, men jeg vet ikke om man kunne kalle det jeg skrev Norsk. I ettertid ser jeg alle feila: konsonantfeila, punksetningsfeila, da og når-feila, orddelingsfeila – jeg skrev fordi jeg måtte.

I 2012 starta jeg på Skrivekunstakademiet i Bergen. En venn av meg, som hadde lest noen av tekstene mine, anbefalte meg å søke. Det hadde skjedd noe med meg: Skrivinga hadde gitt meg et mål. Bare noen år tidligere hadde jeg aldri turt å vise bort noe av det jeg hadde skrevet til noen, men jeg følte at jeg måtte. Jeg søkte med en novelle, og venta ikke å høre noe tilbake, men så fikk jeg en mail der det sto at jeg hadde kommet inn. Først grein jeg av glede, og så brukte jeg resten av sommeren på å grue meg. Jeg hadde ikke vært i nærheten av noe som ligna en skole siden jeg slutta på gymnaset ni år tidligere, og lista med skrivelærere og tidligere studenter ved Skrivekunstakademiet skremte meg. På CV-ene til de ansatte så jeg både hovedfag i filosofi og litteraturvitenskap – de fremsto som høyt utdanna og dyktige mennesker. I tillegg var de utgitte anerkjente forfattere. Dette var ikke noe sted for en fyr som meg, det var jeg sikker på. Men jeg møtte opp, og ble på mange måter motbevist. Tekstene sto i sentrum, ikke hva man hadde studert tidligere. Men jeg følt meg utilpass og utenfor i mange sammenhenger. Jeg hadde ikke orda. Kunne ikke det litteraturvitenskapelige språket. Tinga jeg skrev passa ikke helt inn de heller. Jeg følte at den litteraturen som sto i sentrum var kortprosa med et poetisk tilsnitt, lyrikk eller autofiksjon. En gjestelærer sa at jeg skrev «typisk norsk litteratur der folk åpna og lukka skapdører». «Det kan jo være skikkelig Kafka-stemning på slike bryggerier», sa han. «Tenk litt på det». En annen gjestelærer avskrev meg som «skittenrealist». Men jeg visste hva slags fortellinger jeg ville skrive. Året før jeg starta på Skrivekunstakademiet hadde jeg fått flere Norske helter, som Laila Stien, Kyrre Andreassen og Sigmund Løvåsen. Disse forfatterne skildra en virkelighet jeg forsto, men som også var kompleks. De gjorde det hverdagslige til god litteratur, og jeg ville gjøre det samme. Jeg følte meg stokk dum i mange sammenhenger da jeg gikk i Bergen. Jeg hadde ikke lest Montaigne, Barthes eller Derrida. Jeg var en drop-out som strevde med rettskrivingsregler. Jeg var både usikker og forvirra, men jeg følte meg også privilegert. Det var verdifullt å møte andre som ville skrive, og få tilbakemeldinger. Jeg ble en bedre leser det året. Jeg lærte mye, men jeg forsto at jeg aldri ville ha blitt forfatter hvis det ikke var for heltene mine. Forfatterne som Brown og Petterson. Folk fra arbeiderklassen. Deres stemmer skilte seg ut og ga meg et fotfeste – noe å sikte mot, og å sammenligne meg med.

Jeg har ikke skrevet om mine opplevelser i et forsøk på å få sympati, men i et forsøk på å vise viktigheten av mangfold. I Norge er utdannelse alfa og omega, skriveskolene er drevet av dyktige akademikere, forfattere er ofte høyt utdannende mennesker med høy kulturell kapital, og litterære tidsskrifter henvender seg til den utdannende middelklassen. I tillegg handler en overveldende mengde av Norske litterære utgivelser om middelklassen, deres liv og tanker. Jeg fant inspirasjon utenfor Norge. I USA, men også hos en kar fra Veitvet, som skrev om sine arbeiderklasseforeldre og sin oppvekst. Viktigheten av å se seg sjøl, ikke bare i litteraturen, men også i de som skriver den, bør ikke undervurderes.