Renskåret novellekunst (terningkast 6)

Foto: Gyldendal + privat.

(Forfatteren og oversetteren Fartein Horgar har for Adresseavisen leset Vidar Kvalshaugs ‘Blodbøksommer’. Med tillatelse fra bokanmelderen publiserer vi også her).

Vidar Kvalshaug:

BLODBØKSOMMER

Gyldendal

 

«Blodbøksommer» anbefales som busslektyre. Det er så flott skrevet, og skal du mer enn tre stoppesteder, du rekker garantert én novelle innen du kommer frem. Dermed varer boka en hel arbeidsuke.

av Fartein Horgar

Med disse tolv novellene skriver Vidar Kvalshaug seg opp blant de fremste i norsk samtidslitteratur. Nå gjenstår bare å bryte gjennom ståket fra kjendiseriet som skal redde opplagstallene.

Om så fortellingene foregår over flere år, eller bare noen dager … om fortellerposisjon skifter fra avsnitt til avsnitt … om det er kvinne, mann, eller kvinne og manns avkom som bærer fortellerstemmen, virker alt så tilforlatelig.

Kvalshaugs stemme er like naturlig som bedrager som bedradd. Karaktertrekk – om det er han, hun, eller huset de bor i – så er de tegnet oppsiktsvekkende subtilt. Som i novellen «Alt nytt», hvor Malin og Daniel møtes igjen for første gang siden skoledagene. De er begge mennesker som ikke bruker «begrep som drøm i tide og utide», og de faller på plass i leserens indre bilde, slik de var da de var, og slik de er nå.

Vi ser dem for oss. Hører dem tenke så det knaker. Men Kvalshaug skriver aldri at de verken tenker så det knaker, eller på andre måter maser fram indre bilder. Bare dette med at de avstår fra drømmeri.

De går sammen om å kjøpe hus. Megleren presenterer dem for en bolig for drømmere. De går fem på. Glemmer de seg? I hvert fall synes de begge at meglerens ord er som musikk.

Dermed faller huset på plass, også, og etter hvert, samlivet slik det helst ikke skulle utviklet seg, men gjerne gjør, og som er så smertelig gjenkjennelig for alle som tidvis er fanget i rutinen. De begynner å ha lite å si hverandre. Vanen er drepende. Misnøyen lar seg ikke skjule, lar seg ikke døyve med nye byggeprosjekter, og når Malin forsøker å nærme seg det ømtålige tema, spør han: «Husker du ikke alle drømmene vi hadde?»

Hun gjør nok det.

Det gjør de to i «Hun trenger oss begge», også, der de står i kveldingen, uten helt å takle hverandres forsøk på å være nær. Her lar forfatteren den kliniske tilnærming til det svinnende dagslyset speile de klønete forsøk på kjærtegn, og det er så effektiv novellekunst at du som leser blir sittende og måpe.