Bøker eg har pakka inn til meg sjølv til jul #1

Joakim Kjørsvik (foto: KOLON FORLAG)

Har lese alt av han. Utan at det kanskje er noen prestasjon i seg sjølv. Om du tenker volum. To bøker er det blitt. ‘Åpenbart ingen nabo‘ (2007). ‘I fjor var en lang natt‘ (2013). Pluss den som er ute no i haust: ‘Folk jeg husker‘. Men legg så til at dei to første bøkene er bøker du gjerne les både to og tre gonger. Og dét er ein prestasjon. Ikkje av han som les. Men av forfattaren. Evne å skrive fram prosa som får lesaren til gong på gong å hente fram att bøkene.

av  Øystein Hauge

Snakker om Joakim Kjørsvik. Det begynte for denne lesaren med ein anmeldelse i Dagbladet ti år tilbake. Det begynte egentlig med Cathrine Krøger. Det var heilt på tampen av den gilde avispraksisen med å anmelde debutantar. Hadde vore på julefest i Bokklubbene. Hadde snakka med CK om debutantane det året. Kjøpte ‘Åpenbart ingen nabo‘ på Norli dagen etter. Måtte jo vite kva slags bok det var dama meinte kvalifiserte til tittelen ‘Slående debut fra Joakim Kjørsvik’.

Det blei eit fint første møte med boka. Etter lutefisk og to glas rødvin på Stortovets Gjestgiveri. Bli verande der med boka.

Der den Sør-Koreanske poeten Ko Un (f. 1933) i hovedverket ‘Ti tusen liv’ (bøker eg har lese gjennom det siste året) skriv dikt til alle menneskene han har møtt på sin veg, nøyer Joakim Kjørsvik seg i årets bok ‘Folk jeg har møtt’ med å minnes i underkant av hundre personar. Eg tenkte eg skulle spare boka noen veker. Ha ho som julelektyre. Men har sjølsagt allereie vore gjennom i overkant av ti fortellinger (Fortellinger, ja. Ikkje noveller. Eg liker folk som sjangerbestemmersnobber nedover).

Og det er ein fryd og lese Kjørsvik også denne gongen:

Jeg husker en gammel krok av en finnmarking som kom innom bokhandelen og spurte om vi solgte sprittusjer. Det gjør vi, sa jeg. Ja, du skjønner, sa han, jeg skal tegne et hakekors i panna, slik jeg har gjort på hendene mine. Han holdt fram hendene, og viste meg to svarte hakekors, ett på hver håndbak. Ja vel, sa jeg. Tusjene er i alle fall her borte. Han fulgte etter meg til kontoravdelingen. Jeg trenger en bred en, sa han. Denne er bred, sa jeg og pekte på hylla. Da tar jeg en sånn, sa finnmarkingen. Tilbake ved disken, sa jeg: Hvorfor vil du tegne en svastika i panna, egentlig? Fordi jeg er nazist, sa han med et smil. Hele slekta mi er nazister. Vi har alltid vært nazister, vi. Han så oppriktig glad ut. Jeg sa prisen. Nazisten ga meg penger. Nå skal jeg ned på Grønland, sa han. Kan du si meg veiene dit? Selvsagt, sa jeg. Jeg fulgte ham opp trappa ut på gata, pekte og forklarte. Lykke til, sa jeg da han gikk. Takk, sa han, men jeg trenger det ikke. Jo, det trenger du, sa jeg. Nei da, sa gamlingen, oss nazister går det alltid bra med! Så gikk han.

Det du les under kunne sikkert ha vore baksideteksten. Men fordi dette er ei nydelig bok også reint utstyrsmessig, har ikkje Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg I EXIL DESIGN rota det til med å kline vaskesetlar opp på bokas omslagsside. Teksten fann eg under heimesidene til KOLON:

Folk jeg husker består av en serie portretter av forskjellige bipersoner i en bipersons liv. Jeg-personen minnes mennesker som på en eller annen måte har tatt del i livet hans, det være seg ekskjærester, venner, familie, lærere, medsoldater, kolleger eller helt tilfeldige personer. Fortellingene er preget av skarp observasjonsevne og et språk fylt av vidd og overskudd. Til sammen utgjør de viktige deler av historien om et liv.

Det er denne boka eg no sit og skal pakke inn til meg sjølv til jul. Bare lese litt til først.