Klokkene ringer for kulturkjendisene

Foto: Georg Oppermann Moe/Dramatikerforbundet

Ingen kulturkjendis’ anseelse eller virke blir like opphøyet som like etter vedkommendes død.

av Hilde Susan Jægtnes (forfatter og dramatiker)

Når profilerte kunstnere eller kulturpersonligheter stryker med, oppstår det et offentlig ordskifte som går ut på å fremheve hvor spesiell den døde var, hvor særegen og anerkjent (uavhengig av sannhetsgraden i slike påstander), hvor levende, hvor umistelig, menneskelig og ekte, hvor motsetningsfull og breddfull av uuttømmelige, uforløste muligheter (i motsetning til de alminnelige, tretten-på-dusinet algespiserne som gjenstår i live?). Det er usømmelig å fremheve avdødes negative kvaliteter annet enn som sjarmerende, idiosynkratiske trekk. Det er obligatorisk å piske opp en enstemmig kollektiv hyllest av den døde som fremhever ens egen posisjon og delaktighet i det frarøvede univers.

Kjærligheten til den døde kan ikke motbevises. Den døde kan ikke gjøre flere feil, og gullkornene vedkommende har begått kan sirlig la seg innsirkle, innramme og kanonisere. Akkurat som vi har en trang til å utrope vår levetid som en gullalder, for slik å rettferdiggjøre at vår eksistens er betydningsfull (for ingen vil vel leve i en tidsalder som i ettertid viser seg å være en likegyldig hvileetappe!), hyller vi den avdøde kulturkjendisen for å føle at vi er en del av noe stort. Savnet etter nærhet til det guddommelige driver oss til å utrope profeter og spekulere i demonstrative, uangripelige sorgritualer over personligheter vi ikke engang har møtt.

Ingen bidragsyter til det offentlige rom er mer salgbar enn like etter vedkommendes død. Per Fugelli er kanskje det mest ekstreme eksempelet, en oppbyggelig floskelmaskin som skapte en lukrativ kultus rundt sin død i god tid før den inntraff. Men utallelige forfattere, musikere, skuespillere og andre profiler har opplevd en tilsvarende popularitetsboost post morten, som formodentlig reflekteres i omsetning av deres produksjon. Tenk Heath Ledger, Amy Winehouse, David Bowie, Pushwagner, Stig Sæterbakken, Leonard Cohen, Marilyn Monroe, John Lennon, Pål Norheim og mange, mange flere jeg ikke har umiddelbart tilgjengelig i sladderkatalogen.

Selvfølgelig fortjener de døde å bli verdsatt og markert. Selvfølgelig treffer de sørgende kommentatorene blink med mange av de glitrende adjektivene som følger kulturkjendisene inn i dødsriket. Hvorfor reagerer jeg negativt på fenomenet? Er jeg misunnelig på oppmerksomheten de døde får, og/eller reagerer jeg på inflasjonen det går i superlativene og guddommeliggjøringen, den til dels uærlige sminkingen av ettermælet og den kunstig høye etterspørselen som skapes etter de dødes produksjon? Det kan da ikke være slik at ALLE kulturpersonligheter som dør, er «blant våre aller fremste»?

Selvfølgelig fantaserer jeg selv om at min død ville vært den sikreste (og kjappeste) veien til et anerkjent (og bredt formidlet) forfatterskap. Hvilke av mine verker ville blitt fremhevet, om noen? Ville noen tatt bryet med å samle og utgi alle mine hittil uutgitte, uproduserte tekster og film- og teatermanus? Ville jeg havnet i Store Norske Leksikon som den eneste forfatter som har dødd av å bli kuttet i to på midten etter å ha falt ned fra en lumsk lenestol mens hun prøvde å fjerne en skummel edderkopp i taket? Hvordan håndterer prester komiske dødsårsaker når de forretter minnestunden? (jf. filmskaperen som nylig ble stanget ihjel av en sjiraff i Sør-Afrika, https://www.vg.no/…/filmskaper-drept-av-sjiraff-i-soer-afri…).

Hvordan iscenesetter man sin egen suksessakselerasjon post mortem, men helst uten å dø så man kan nyte fruktene av kanoniseringen?