Det meste på stell

Vidar Kvalshaug: Alt på stell (Gyldendal)
(anmeldt av Øystein Hauge for Romsdals Budstikke)

Vidar Kvalshaug kan i år feire sine tjue år som forfatter. Debuterte i 1996 med romanen ‹Ingen landevei tilbake›. Og er i år klar med sin femte novellesamling ‹Alt på stell›.

Det er hverdagen Kvalshaug jobber med. Skriver om unger og kjærester. Om lidenskapelig kjærlighet. Forelskelse. Nye kjærester. Svik. Om alt som skal glattes over. Den vanskelige tilgivelsen. Eller mer presist: Han skriver om deg og meg, hverdagsmenneskene, der vi basker og baler med våre små og store ting. Her. Her i denne verden.

Og forfatteren har en helt egen evne til å få ned på papiret tilsynelatende trivielle scener som framme hos deg som leser oppleves som stor fortellerkunst. Hemmeligheten bak denne nærmest alkymistiske handling tror jeg først og fremst må ligge i Kvalshaugs kompromissløse iver etter å skjære inn til beinet i materiale og miljø han har et nært forhold til. Stoppe opp ved de tilsynelatende små detaljene. Detaljer som viser seg å være helt avgjørende når han seinere i fortellinga er klar til å vri den litterære lyskasteren sin over på store spørsmål rundt tap og forsoning, kjærlighet og svik.

Helt mot slutten av samlinga finner vi novellen «En start» – etter min mening bokas desidert sterkeste fortelling. Og mens jeg leste kom det over meg et plutselig og voldsomt savn etter den britiske novellefilmserien Tales of the Unexpected. Der Roald Dahl i beste fjernsynssendetid på åttitallet tar plass foran peisen i ørelappstolen sin og introduserer oss for den ene fortellingene mer overraskende i sin avslutning enn den andre.

Nå er novellen jeg snakker om verken thriller- eller grøssaktig i formen. Men med overraskelsesmomentet så definitivt til stede. Og selv om du som leser aner konturene av vendingen fortellingen vil ta, lenge før forfatteren gir deg den, fravøver dette deg på ingen måte spenningen. Snarere tvert imot. Slik blir vi jo bare litt mer intelligente enn forfatteren. Og vi elsker det!

Så finnes det i også en novelle som etter min mening burde vært jobba nye mer med. Der form og innhold ikke helt harmonerer. Der Arnulf Øverlands udødeliggjorte ‹typografiske snurrepipperier› møter syttitallets knekkprosa. Jeg tenker på allitterasjonstunge «Bare et brev til Benny Borg» der forfatteren leverer enslags oppstylta prosa med en setningsdeling som hos denne leseren mer irriterer enn løfter.

Likevel. I ei tid der vi blir forleda til å tro at det er i romanen den store litteraturen befinner seg, er det godt det finnes noen der ute som framsnakker litterære kortformer og også gjør noe med det. Skriver gode noveller!