Forfatterarkiv: Øystein Hauge

Potent poetisk primstav

Tenk deg ei poesibok der det dukker opp i boksida di eitt dikt kvar dag gjennom eit heilt år. Tenk deg at denne diktboka er rykande fersk frå forlaget og at tekstane du finn der handler om deg og meg gjennom det som sikkert heiter livets ulike faser men som noen av oss heller kaller kvardagen vår.

Denne boka er her no. Huspostillen som ikkje har lagt i vindaugskarmen på kjøkkenet ditt på eit halvt hundre år.

Sjangermessig. Det meste! Stev og sonetter. Side om side med haiku og hesteblues. Og på Bok365 sitt spørsmål om kva som inspirerer forfattaren i skrivinga, svarer Håvard Rem: «Alt som er i skjæringspunktet mellom sangpoesi og boklyrikk. Mye på B: Bjørneboe, Bibelen, ballader, Bukowski. Og litt på C: Cohen».

Dette er inga bokmelding. Det er ei berre noen enkle linjer frå ein som for alvor begynte å lese Håvard Rem  (gjennom eitpar tiår) etter å ha nynna og småsunge seg gjennom fyrens sterke gjendiktninger av Dylan, Cohen og Williams (Hank), og som liker dikt skriven av folk som har levd ei stund. Som har hatt eit samliv med poesien gjennom dei fleste av desse åra. Og som våger å flytte litt på grensene for kva poesi er.

Håvard Rems «Almanakk» funker fint innpakka under juletreet til nokon du er glad i – eller kanskje bare har noen veldig gode samtalar med. I denne boka finst i alle fall eit hav av trådar å gå vidare på. Å nøste vidare i.

Håvard Rem:
Almanakk
Lyrikk
Cappelen Damm
472 sider

Feleslåttar på jorda

Edvard Hoem: Felemakaren
Forlaget Oktober (2020)
Anmeldt for Romsdals Budstikke av Øystein Hauge

Edvard Hoem har skrudd i stemmeskruane sine til nok ei finstemd forteljing om folk i eiga slekt. Men så skal det jo spelast også.

Vi vil lese om dei som levde før oss. Vi vil kjenne smaken av kaldgraut og dobbeltdestillert brennevin. Eimen av sveitte og angen av tørt høy. Og ein sjeldan gong kanskje også sette nasen til svisker og sirup. Til damask, fløyel og kvit silke. Men Hoems siste verk «Felemakaren» skjuler langt større løyndomar enn dei ein finn i krambuskuffene i kjøpstadene Molde og Kristiansund.

Romanens bakteppe fekk vi riss av allereie i «Heimlandet. Barndom» (1985). Den unge tenestejenta Guri Sachariasdatter skal ha barn med Pe, halvbror til seinare felemakar Lars Olsen Hoem. Pe blir mistenkt for drapet, men seinare frifunne. Fri folkesnakket skal han likevel aldri bli. Sjølv dei to brørne snakker ikkje med kvarandre på femti år.

Romanens hovudperson Lars Olsen Hoem (1782–1852) har store sjømannsdraumar, men skal snart gi seg i kast med eit sjøliv annleis det han hadde tenkt seg. Den 7. januar 1801 ror nittenåringen over til lensmannsgarden på Tornes der amtmann Sommerfeldt og hans folk ventar. Admiralitetet i Københamn vil ha unge menn frå norskekysten ned til Kongens by. Gutar som frå barnsbein av er godt vane med båtlivet. Tosten frå Harøy er ein anna kar vi finn i matrosmønstringa på storgarden Moldegaard dagar seinare; Ei gudfryktig sjel som trøystar jamnaldringen frå Hoem med at alt kjem til å gå bra når dei berre har Jesus med seg. Lekpredikanten Hans Nilsen Hauge har nyss halde møte ute på Ona.

Dramatikken som finn stad dagane før Lars Olsen Hoem ender opp i fangeskipet Brave overlèt vi til deg som sit med boka å lese fram. Også korleis Lars blir handlangar til den franske medfangen og felebyggaren ombord, der han seinare sjølv skal lære seg handverket. Det var fem harde år. Og ikkje minst: Kosten var skrinn. Når dei engelske offisersfruene, etter at dei hadde ete, kasta avfall utfor rekka over dei, var det om om å gjere å handle: «… dei som var påpasselege nok, kunne gripe både sildehovud og potetskal i fallet».

«Kva slags målestokkar skal eit menneske eigentleg målast med?». Eit spørsmål Lars stiller seg i alders år etter livet saman med Gunhild. Der og då bestemmer Lars seg for å bygge ei fele betre enn alle dei andre han har bygd så langt.

I eit konkret men på same tid også poetisk språk skriv Edvard Hoem fram for deg i «Felemakaren» først og fremst kvardagsmennesket. Alt i ei sanseleg og handgripeleg form. I møta mellom småkårsfolk og øvrigheita. Mellom dei smålåtne og dei brautande. Med ein språkleg rausheit og driv i forteljinga som vekslar mellom krigens redselsrop og dei såre tonane frå instrumenta slik dei etterkvart veks fram mellom hendene på felemakaren.

Historia om Lars er ei historie som går frå fødsel til død. Og forfattaren kan enkelte stader by på knippe av noko melodramatiske og i overkant følelseslada passasjar. Men der han tar seg fort inn att. Skriv hendingar og handlingar tilbake i røynda. I det jordbundne. Slik vi kjenner det att frå dei andre bøkene i slektssoga. Om ei anna tid men likevel her og no. Fortidig utan å vere antikvarisk. Og heilt mot slutten i denne filmrullen av ein roman dette gilde biletet:

Den gamle mannen har nyss lauga seg i trestampen døtrene hans har hatt varmvatn i då felemakaren legg eit handkle om livet, finn vegen ut i mørket utanfor, og rullar seg i snøen:

«Stoppar hjartet mitt no, blir det ei lett sak å stelle meg til gravferd!».

Lars Petter Sveen: Nordriket

Eg har lese for Romsdals Budstikke romanen NORDRIKET av Lars Petter Sveen

I Lars Petter Sveens siste roman «Nordriket» har heimlege kyrkjer og forsamlingshus fått ein meir sentral plass enn det vi elles finn i skjønnlitterære beretningar frå slagmarka. Og til alt overmål opptrer i forteljinga lokale stadnamn som både Vevang og Haukåsdalen. Gløym likevel alt som har med heimstaddikting, harmonisk salmesong og tombola å gjere. Stålsett deg heller for rå geriljakrig og religiøs ekstremisme i ei fiktiv verd. Men også for ei framsyning av grenselaus eigenrettferdigheit.

For som i andre religiøse krigar handlar det også i Nordriket om at nokon trur seg valde ut av Gud: «Vi er utvalde, og vi må gøyme det i hjarta våre til den dagen kjem då vi blir bedde å stå fram slik Gud har skapt oss». Og i dette hierarkiet av åndeleg leiarskap finn vi også disiplar. Disiplar som arbeider for kyrkja og rapporterer til meisteren. Meister Olav. Kommandanten av dei trufaste. Disiplane nyklipte, reine og med tatoverte fingrar: «Korsa på ringfingrane er som to sverd når eg held hendene opp framom meg». Slik er det desse Herrens tenarar ser det.

Sveen er nærmast blitt som ein nestor å rekne når det kjem til meisterlege skildringar og dramatiseringar av menneskelege relasjonar innanfor rammene av “desperasjon, forfall og undergang” (slik ein bokmeldar eingong formulerte det rundt Corman McCarthys litteratur). Der heller ikkje barnet slepp unna. Her eit hjarteskjerande døme på kristen oppseding:

Faren som set seg på huk ved sida av guten og seier han har eit vilt dyr inni seg. Faren som seier guten må lære seg å sleppe ut villdyret. Faren som slår. Faren som tar guten med til eit hus inst i ein kjerreveg der det opp mot veggen heng ein halvroten saueskrott. Guten som må ta den seige, blodete saueskrotten på nakken og bere han heim:

«Kom, (seier faren), «du skal bere skrotten heile vegen tilbake. Du skal hugse tyngda av denne sauen og kva eg har sagt til deg. Aldri ta for lett på kreftene vi har og kva vi er i stand til».

I eit klart og ualminneleg kraftfullt språk vert denne bestialitetens historie skriven fram. Der forfattaren maktar det kunststykket å kontrastere kald krigsterminologi – med omgrep vi kjenner att som ekte varme og menneskeligheit. Der forfattaren i eine augneblinken skriv om nådelaus vald i Guds namn. For i neste å leike seg med eit vell av referansar til heilage skrifter. I romanen finst omskrivne sitat av både Mullah, Mika og Moses. Men mest lar denne lesaren seg vederkvege av dei mange plausible referansane til Salmane. Slik er Nordriket også er blitt ein djupt poetisk roman. 

Ei historie om krigens råskap. Ei historie om eit folk der kvar og ein «vart ein annan under krigen». Men også ein 260-siders lang velskrive allegori over militære rørsler aktive akkurat no. Under heilt andre himmelstrok enn våre.

Vår briljante elskarinne

Klara Hveberg
Lene din ensomhet langsomt mot min
Roman
Aschehoug

(anmeldt for Romsdals Budstikke av Øystein Hauge)

Matematikkstudenten Rakel Havberg gir professoren og elskaren Jakob Krogstad åtte år på å bestemme seg. Kona eller henne. Eitt år meir enn det forskarane har funne ut at ei forelsking varer.

I Klara Hvebergs debutbok “Lene din ensomhet langsomt mot min” er nitten år gamle Rakel nettopp flytta til hovudstaden for å studere matematikk. Eit talteoretisk talent utanom det vanlege. Men samtundes ei svært uerfaren ung kvinne når det kjem til venskap, forelsking og seksualitet.

For når romanens hovudperson ser tilbake på oppveksten sin i Molde er det ingen ungdomskjærastar å minnast der. Her er referanserammene litteratur og klassisk musikk. Fjella ser ho på som venene sine.

I romanen skildrar ho t.d. med stor kjærleik ein kjølig haustdag i Kringstadbukta. Det er ingen andre som drar på badestranda ein slik kald dag. Og dei har grasbakkane og svaberga heilt for seg sjølve. Faren som har kassettspelaren på fullt og der Rakel er barnet fylt av lykke når “Arthur Grumiaux fyller hele Kringstadbukta med fiolinsonaten av César Franck“.

Trass i tilbakeblikk på oppveksten sin krinsar hovuddelen av romanen likevel om det kompliserte kjærleiksforholdet ho i hovudstaden har gåande med den godt vaksne matematikkprofessoren. Ei forteljing som snart får følge av ei intrikat parallellhistorie. Ei historie der den russiske matematikaren Sofja Vasiljevna Kovalevskaja og hennar tyske matematikarkollega Karl Weierstrass spelar hovudrolla. I alle fall i Rakel Havbergs fantasiverd.

Å føre inn i romanen denne tematisk sett samanfallande historia representerer ikkje berre eit svært vellykka litterært verkemiddel, men tilfører også romanen ei tyngd og eit truverde som fungerer svært godt. Og det er serleg når Rakel vert sjuk at fabuleringene hennar om Sofjas liv bidrar til å klargjere og skape samanhengar i eige kjærleiksliv.

Klara Hveberg har med “Lene din ensomhet langsomt mot min” skrive fram ein svært vellykka kjærleiksroman. Ei forteljing som ligg i det gjennomført mollstemte. Men der du også har denne raffinerte understaumen av ikkje-påtvungen humor liggande under heile tida. Verket er til alt overmål spekka av velplasserte referansar til musikk, litteratur, matematikk og filosofi.

Ein sinnrikt komponert og underhaldande roman om skjør kjærleik der det såre aldri er langt unna. Som når Rakel får ønske seg noko til gebursdagen frå elskaren sin:

Det eneste jeg ønsker meg til bursdagen min, er at du ikke ligger med kona di akkurat den dagen”.

Og sannsynligheten for at det kan vanke debutantprisar her? Det er rein matematikk!

I Jordmor-Stinas spor

Edvard Hoem: Jordmor på jorda
(Forlaget Oktober, 2018)
Anmeldt av Øystein Hauge (for Romsdals Budstikke)

‘Livets reknestykke går aldri heilt opp’ står det å lese ein stad i det som blir den sjuande boka i Edvard Hoems eventyr av ei slektskrønike. Vi har frå før lese og gråte oss gjennom dei fire amerikabøkene. Som vi har gjort det med ‘Mors og fars historie’ og ‘Heimlandet. Barndom’. Så går i det minste bokserien snart opp.

I Jordmor på jorda er tida inne for å bli kjend med forfattarens tippoldemor Marta Kristine Nesje, mor til Knut Hansen Nesje som vi kjenner frå ‘Slåttekar i himmelen’. Og det heile starter attende i året 1800 då Marta Kristine fyller sju. Tjue år seinare skal husmannsjenta gå den lange vegen frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor. Og med eksamenspapira i sekken går ho same vegen heimatt.

Marta Kristine hugsa barneåra sine som ‘ein einaste stor arbeidssong der riveskafta dansa den heftige dansen sin’. Men ho skulle snart få møte andre og hardare sider ved tilveret. Det var rett nok ein gledens dag då Hans Nesje henta henne i båten og ‘fossrodde medan han song så det høyrdest vidt utover’. Men også samlivet med drøymaren Hans skulle by på vanskar.

Det er sjølsagt ikkje råd for nokon forfattar å skulle gå tohundre år attende i tid og så i detaljar og dialogar evne å fortelje den autentiske historia om tippoldemor si. Og når denne boka også må klare seg utan veven av skjebner samanvovne gjennom kyrkjebøker, brev og historier, slik vi kjenner det frå amerikabøkene, kva blir då att til lesaren?

Først og framst ei drivande godt fortalt historie med ein detaljrikdom og anekdoter som kan ta pusten frå ein. Som her då Marta Kristine for fyrste gong vert beden inn hos sjølvaste distriktskirurgen i Molde by, tyskfødde Johan Anton Adrian Wolf, og der den unge jenta frå enkle kår overvelda tar inn der i stova: ‘… utstoppa fuglar, ein hønsehauk og ein stor ramn. Jaktvåpen. Speglar, kartrullar og protokollar, medisinske illustrasjonsplansjar, tavler som viste menneskekroppen invortes, og ein bibel på framande språk, tyske måtte det vere, bibelen låg oppslått på stuebordet’. Eit eventyr for henne.

Eller når Jordmor-Stina påfallande rak i ryggen stig ut av hestevogna eller båten:

Det gjekk ord om at det var fordi ho hadde ei hemmeleg tong som legane ikkje tillét henne å ha, innsydd i stakken, og når det stod om liv og død, jaga ho alle andre ut og tok tonga fram.

I ‘Jordmor på jorda’ har Edvard Hoem igjen skrive fram ei varm historie i eit gjennomgåande poetisk og vakkert språk. Bildesekvensar på bildesekvensvar der vi berre vil ha meir. Dessutan eit verk med ein sterk autensitet reint stilistisk, også når det kjem til tidskoloritt.

Så finst det tekstparti der vi nok kunne ynskt oss at forfattaren hadde gitt oss ørlite meir tid og rom, serleg dei stadene der nye personar vert skildra og skrivne inn. Men ei innvending vi meir enn gjerne legg til side om forfattaren no berre lover oss ei neste bok. Ei bok der han hopper fram til etter ‘Mors og fars historie’ og skriv fram sitt eige liv.

Som lesarar er vi der no!

Jonsokblomen

J O N S O K B L O M E N (Danne Stråhed (S) | Odd Arne Halaas (N) | Øystein Hauge (N) | Jens Varmløse (DK)

(norsk tekst v/ Øystein Hauge)

Ja eg veit om lia og om lerka
Eg har høyrt ho alle mine år
Med sin jubelsong i juninatta
Der den røde jonsokblomen står

No når du skal reise ut i verda
Og vegar skal bli til medan du går
Langt av lei du minnast lerkesongen
Dansen langs ein livsveg i ein vår

Dans og drøym når morgonskodda letter
Rett din rygg mot stein og djupe skår
Leit deg fram bak koller over sletter
Dit den røde jonsokblomen står

(mellomspel)

Om du skulle gå deg vill i natta
Langt der framme lyser det eit bål
Vil du finne rissa inn i fjellet:
Vandrarbrev om reisas endemål

Kom tibake når morgontåka letter
Kom tibake att til neste år
Kom med inn i lyse juninatta
Der den røde jonsokblomen står

Du har allveg budd her i mitt hjarte
Du er allveg med meg der eg går
Du min barndom, mild i juninatta
Der den røde jonsokblomen står

Medrivande om lengt

Brit Bildøen: Tre vegar til havet (Samlaget, 2018)
Anmeldt for Romsdals Budstikke av Øystein Hauge, 17. oktober 2018

Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth har det til felles at dei begge har skrive tett opptil eigne liv, for i neste omgang å insistere på at bøkene deira må lesast som fiksjon. Som noko som er dikta opp. No har dei fått selskap av Brit Bildøen.

Forfattaren har i intervju sjølv avslørt at ho med romanen ‘Tre vegar til havet’ bidrar sterkt til den såkalla virkelighetslitteraturen. Men som lesarar vil vi ikkje ha det same behovet for å drøfte og etterprøve sanningsgehalten i dei ulike partia av romanen, slik vi har sett blitt gjort med bøkene til forfattarkollegene hennar. For når eit verk på den eine sida tar opp i seg antatt autentiske faksimiler frå brevveksling romanpersonen har hatt med offentleg forvalting, for i dei neste boksidene å la romanpersonen låse seg inn heime hos saksbehandlaren og slik gå inn i ei fase av hardcore stalking, er vi som lesarar alle i stand til nokonlunde å fornemme skiljelinene mellom røynd og fiksjon.

I to av romanens tre delar møter vi ei kvinne som opplever å få avslag på søknaden om å adoptere eit barn frå Kina. Vi møter ei kvinne som gjennom fire lange år har stått i kø for å få heim barnet frå den andre sida av jordkloden. Som har venta seg gal på ungen. Som tidleg i forteljinga har eit reflektert syn på heile morskapsrolla. Men der atferden snart ber preg av rein håpløyse, fortviling og etterkvart openberr sinnsforvirring. Og som fører til at kvinna snart får innover seg ein sjukeleg trong til å forfølgje saksbehandlaren sin i Bufetat, den statlege organisasjonen ansvarleg for adopsjonssøknadane her i landet.

Stova var rotete, men ikkje meir enn ein kan forvente når ein kjem på uventa besøk. Kvinna stod midt på golvet, lyttande, mens ho prøve å ta inn korleis det såg ut der. Ho hadde ingen fluktplan. Men enno var det tidleg på ettermiddagen.

Hemnlysta hennar er på eit vis grenselaus, men reint litterært framstår handlingene likevel som diskrete og dempa utførte. Også når vi som lesarar blir dratt inn i scener av rein galskap og krypande uhygge. Eit bel lurte denne lesaren på om det var ein klassisk psykologisk thriller han sat med mellom hendene.

Gjennom eit levande og presist språk maktar forfattaren av romanen det kunststykket å la ei bunke offentlege sakspapir utgjere fundamentet i ei intens og svært medrivande historie. Om ei kvinne og hennar skjebnesvangre møte med byråkratiet.

Brit Bildøen må med “Tre vegar til havet” ha skrive ein av haustens beste romanar.

The Little Humming Book

ANE BRUN: WORDS
Review by Øystein Hauge (originally published Romsdals Budstikke)

THE LITTLE HUMMING BOOK

If we go 30 years back in time, many of us will remember the discussion brought forward by the literature professor Georg Johannesen when he criticized the lyrics of popular singer/songwriter Åge Aleksandersen. But using the same criteria of quality for judging lyrics as we do published poetry is as questionable as removing Dylan´s voice when reviewing his music.

WORDS is Ane Brun´s complete collection of lyrics so far. And is the first book I´ve heard of where you can choose between four different front covers. But let us leave the cover aside. I am more interested in if the artist manages to bring some of the magic she creates with her personal voice and guitarplaying into the printed format.

As we already know, there´s a lot of love here. But you’ll have to look elsewhere if you´re looking for classic love stories as you hear in most country music. Ane Brun´s lyrics introduce us to a different kind of love, if we can put it that way. A love that in almost a Kate Bush-kind of way is camouflaged by the imagery and hidden in-between the lines. And in that way it has a stronger emotional impact.

You smiled at me through a dirty windshield/
You just got back from where the cyclone hit

As I read through the pages I get more and more convinced that this is an artist who puts down a lot of work in her lyrics. And that´s also how we prefer to think about a real singer-songwriter. First and foremost a musician, but also a poet. We expect a strong and personal performance, but we also demand authenticity and presence in the lyrics.

Sure, it´s soft and vulnerable. And it´s sweet and fragile. But nevertheless, these are lyrics that grab you and shake you. Even on their own – without the music – her words move from one song to the next about someone on his or her way to new cities, someone on the move, someone who has got to get away. The combination of her soft musical expression spun around vulnerable lyrics has somehow become this artist´s trademark.

If you grew up with vinyls, and know the feeling of opening up the most amazing booklets with lyrics by Dylan, Doors and Deep Purple, then you also know what WORDS is about. It´s about giving the listener a chance to once again read and hum along with the music in this new world of digital streaming. The way we used to do with the Beatles´ ‘Rubber Soul’.

Now we can hum with Ane Brun´s ‘Rubber and Soul’.

George Mackay Browns poesi

George Mackay: For øyane syng eg
Dikt i utval – gjendikta av Jostein Sæbøe (Nordsjøforlaget, 2015)
Anmeldt av Øystein Hauge for Romsdals Budstikke

På gravsteinen til orknøyingen og poeten George Mackay Brown (1921 – 1996) står det å lese: ‘Riss inn runene / ver så nøgd med stilla’ (originalt: ‘Carve the runes / Then be content with silence’). Denne nærmaste poetiske trusvedkjenninga er henta frå diktet ‘Eit arbeid for diktarar’ er no tilgjengeleg gjennom samlinga ‘For øyane syng eg’ i meisterleg gjendikting ved Jostein Sæbøe.

Heile tolv diktsamlinger frå George Mackay Browns hand er kjelder Sæbøe har ausa frå. I det som er blitt ei usedvanleg vakker samling dikt frå vest i havet. Ei feiring av ‘den vesle grøne verda’ Orknøyane, der poeten levde tett på naturen og havet mesteparten av livet sitt.

George Mackay Brown er peika på som ein ein av Skottlands største poetar i det tjuande århundre. Og ein av dei som går god for den litterære kvaliteten hos denne unike observatøren er Seamus Heany: ‘Eg har aldri noen stad sett Brown få den rosen poesien hans eigentleg fortener’.

I dikta George Mackay Brown skriv fram over det tidlause Orknøyane er det likevel referansar til samtida å spore: opposisjonen til det materialistiske, til kapitalkreftene, som heile tida er tilstades mellom tekstlinjene. Det materialistiske som han i sjølvbiografien sin kaller: ‘A rootless utilitarian faith, without beauty or mystery’.

Mest kraftfull er Brown i samlinga ‘Fishermen with Ploughs’ (1971) der Sæbøe har vore og henta heile seks dikt. Men allereie i debutsamlinga ‘The Storm’ (1954) letter GMB på sløret over tematikken han seinare stadig vil vende attende til. ‘Ved første rop av daggry vakna han / knytte støvlane og klora etter lopper / dyppa andletet i den skvalpande kjelda / og glefsa i seg bitane med brød og ost’.

Vi snakker i poesien om imagistane. Og Brown er fleire gonger blitt kopla til kanskje den mest kjende av dei alle; Ezra Pound. Bilete bygd opp rundt ein nærmast total objektivitet, der biletet må snakke for seg sjølv. Og det er kanskje i dei høst improviserte versjonane av haikudiktet at denne objektiviteten er mest synleg: ‘Alltid ved stranda, kyrkje og kyrkjegard. / Sogene om dei døde, dei innhogde namna / vende mot aust, inn i det første lyset, blant sjølydar’.

Den etterkvart så røynde gjendiktaren Jostein Sæbøe er også ansvarleg for bokas fyldige etterord innehaldande klåre riss av livet til mannen bak det poetiske universet vi no blir kjende med i denne tvers gjennom velkomponerte samlinga.

Drankarar og galningar

Drankarar og galningar
Knut Ødegård

Dikt i utval (CappelenDamm, 2015)

Anmeldt av Øystein Hauge

Mitt første møte med Knut Ødegård fann stad i ein folkevognbuss på veg frå Molde til Ålesund i 1991. Bokhandlaren Ola Gjendem var sjåfør. Alle tre hadde vi med oss bøker vi skulle snakke om på radioen. ‘Kinomaskinst’. Det var noe uvant konkretistisk over tittelen på boka til poeten frå Holgarden. «Eg var eit barn / med lydlaus gråt / om nettene. Må ikkje / vekkja opp fars uniformslue / i skåpen». Dette kan ikkje ha vore ei lett bok å skrive, hugsar eg eg tenkte. Alt som ikkje kan snakkast om. Som han likevel snakker om.

Poeten Endre Ruset har valt å ta med samtlege dikt frå nettopp ‘Kinomaskinist’ når han i den storslagne ‘Drankarar og galningar’ presenterer eit omfattande utval av Ødegårds jordnære og særeigne poesi. Mannen i tversoversløyfa som i 1969 starta si diktargjerning med ‘Drøymaren, vandraren og kjelda’ – og som fram til ‘Det blomstra så sinnsjukt’ (2009) har sendt frå seg den eine samlinga etter den andre der nettopp evna til å løfte det lokale og nære over i det vi gjerne omtaler som universell litteratur, vert så grundig dokumentert.

I ei tid då plakatpoesi var høgst tilstades i den poetiske bokhausten og det ikkje var rare plassen att til diktarar som Ødegård, heldt han fram med å skrive. Med freidig å opne opp på vidt gap dørene inn i den romsdalske røynda. Men ikkje meir romsdalsk og lokalt enn at han i neste tekstside kunne skrive seg inn i ein tradisjon i slekt med den vi finn i mellom anna poesien frå Den austlege verda og dermed også verdspoesien. Dette nesten udefinerbare møtet mellom det evige og det som er her og no.

Sterkast i ‘Drankarar og galningar’ blir for denne lesaren gjensynet med det mektige diktet ‘Stephensenhuset’ frå samlinga med same namn (2003). ‘Lilleknut kvelver med deighendene sine /glaskula, halvkula: Ho blir heil / når han set henne frå seg på voksduken, tenkjer han: Jorda / krummar seg i eit svimlande myrker under snøen…’.

Lilleknut er forlengst blitt til diktarknut og fyller 70 i november. Og i boka finn vi den aldrande mannen på vegen opp til Kringsjå, ‘lengst oppe mot himmelen / over Molde by, utanfor verda’. Og der langs vegen deler han med seg av dikta sine. Folkelege og høgtidssame. Lågmælte og storstlåtte.

Gjennom ‘Drankarar og galningar’ har vi fått eit nytt, stort poetisk verk her i landet. Ei samling narrative tekstar eg meiner er som skapt også for teaterscene.

Til bryllup og begravelsar


Arne Ruset: 
«Vi kan ikkje eige kvarandre» – Dikt  
Redigert av Joakim Kjørsvik for Bokvennen forlag
(anmeldt av Øystein Hauge for Romsdals Budstikke)

Diktaren Arne Ruset står neppe i fare for å bli påklistra merkelappen «fornyar av lyrikksjangeren». Gjennom sin lange poesipraksis har han snarare vore med på å vedlikehalde og konservere kvardagsspråket vårt slik det i dag framstår som ein av dei viktigaste grunnpillarane i norsk diktarkunst; kvardagsspråket vi alle er fortrulege med og kjenner så godt.

Det er likevel med ei viss spenning vi lar peikefingeren gli gjennom dikta til Rusets «Vi kan ikkje eige kvarandre – dikt i utval«, redigert av forfattaren Joakim Kjørsvik og forordet ved sonen og poeten Endre Ruset. For vil no tekstane med den tydelege tidskoloritten og dei gode poetiske bileta vi ein gong møtte i «Spelemannslaget Love«, «Mus» og «Hjernebløming» ha tolt alle desse åra?

Slik debutsamlinga «Spelemannslaget Love» (1973) er del inn i tre delar, kan det vere freistande å halde på same inndelinga også for denne boka. Ja, for heile forfattarskapen: Sjel. Kropp. Musikk.

Og for å dvele litt ved det første: Ruset er ikkje aleine om å syne oss poesien som døropnar for nye sjelelege landskap og minnearbeid, slik vi vel veit ein kan øve seg opp til. Gjennom diktet øve seg opp til «å innta haldningar som lettare opnar augneblinken for nærleik» (poeten og psykologen Helge Torvund). Og serleg er det den nostalgiske grunntonen i dei fleste av Arne Rusets dikt som bidrar til å gje, i alle fall denne lesaren, ei oppleving av nærmast å ha kome frå eit stemnemøte med seg sjølv (kor navlebeskuande det enn må høyrest ut). Eit møte der poeten minna deg om: Du må grine tårane dine sjølv. Du må leve livet ditt sjølv. For halvvegs å seie det med ein gitarspelande prest frå Sauda.

Så er det heller ikkje alle dikta i samlinga som insisterer på å bli tatt like alvorleg. Og det er nettopp gjennom dei meir upretensiøse dikta, dei poeten sjølv kaller ungdomssyndene sine, han har nådd eit nytt og større publikum. Diktet «Å leve» som instagramkontoen «Ren poesi» allereie timar etter publisering, var lese og likt av fleire tusen.

Men Sixten Jernberg har ikkje instagramgenerasjonen høyrt om. Så her eit fragment av diktet til den svenske langrennsløparen:

«Svensken med nam av jarn. Vinterstid / kom han rett som det var stakande inn i tryggleiken vår. / I grelle tankebilete hang han framover / på dei seige bambusstavane, med eit samanbite grin og / trådar av snørr / hengande frå haka«.

Sjølv om Ruset noen stader balanserer på ein knivsegg når det kjem til bruk av paradoks og andre stader reine ordspel, demonstrerer han i dikt etter dikt at han aksler denne oppgåva poetar til alle tider er blitt stilt andsynes: I eine og same diktet skulle kombinere det leikne og djupt alvorlege. Fleire av tekstane hans innbyr dessutan til ei større vektlegging av diktets auditive/lydlege sider. I samlinga finn vi fleire dikt som skapt for høtlesing og helsinger. Om du er på veg til bryllup eller begravelse.

Vedstabelen

Helge Torvund: Skal me leggja ein vedstabel saman (Kvalshaug Forlag)
Anmeldt av Øystein Hauge

Heilt frå han som ung student vart introdusert for poesien har diktet vore der, tilstades i livet til Helge Torvund. Gjennom snart førti år (og eg har ikkje klart å finne ut av kor mange bøker) har han vore ei poetisk røyst det ikkje finst maken til i den norske bokheimen.

No er han aktuell med samlinga «Skal me leggja ein vedstabel saman» – ei poesibok med undertittelen «Mine beste kjærleiksdikt».

Og visst er det dikt her om dei to som er glade i kvarandre. Men dette er også ei bok om kjærleiken til naturen og til alt det andre som møter oss i kvardagen. Eller som Torvund sjølv skriv i forordet: «Eg har teke med i utvalet også dikt om vatn, om lys, om valmuar og bokfinkar».

Sterkast i samlinga er etter mi meining dei mange dikta som kretsar om barndom, leik og oppvekst i det jærske landskapet. Og slik blir ikkje dette berre ei samling kjærleiksdikt. Men også ei samling Jærleiksdikt.

Helge Torvund har gjennom diktarlivet sitt stadig utvida det poetiske universet. Han er det vi må kunne kalle ein språkkritikar i den forstand at han ikkje går av vegen for å ta alvorlege oppgjer med det klisjéfylte kvardagsspråket (og ditto maktspråket). Men der ein poet som t.d. Georg Johannesen skriv fram syrlege paradoks er Torvund meir skånsom og velgjer heller å la lommelykta si lyse opp noen váre motbilete for dei som vil lese.

Det fine med desse dikta er dessutan at dei kjem så herleg hulter til bulter. Dette er ei diktbok fri for kunstig redigering og stikkord som maser på deg om å bli med inn under ein eller annan paraply. Her står einskilddiktet fjellstøtt for seg sjølv. Ikkje sidan Kolbein Falkeids samla dikt.. Kunne eg ha skrive. Og skriv det!

Rundt 90 dikt frå åra 1977 til 2012 er med i samlinga. Og som det heiter hos dei som sel knivar og kjøkenreiskap midtsommers på Karl Johan: «Men ikkje nok med dét! Vi gir deg med på kjøpet..». Torvund gir oss med på kjøpet ei knippe nyskrivne dikt! Men der knivselgjaren prakker på oss alskens unyttige kjøkenreiskapar legg Torvund berre ved dikt eg trur vi ein vakker dag vil få bruk for, alle.

Med på kjøpet får du også med noen passe rufsete (herlege!) etterord av to karar med mange års røynsle med både rock og poesi; Bjørn Eidsvåg og Håvard Rem. Sistnevnte sit ein stad i dette etterordet og kiker ned i eit fotografi av Torvund frå under gymnastida: «.. der han fremstår som en hipster, en motebeviss mod, iført en sort, smart dress, sort, smalt slips, solbriller – ikke ulikt Bob Dylan anno 1965-66. Torvund i Soho, Helge på Carnaby Street».

Og seinare i det same, velskrivne etterordet: «Om du krasjet på Torvunds sofa var det Bjørneboe, Dylan og van Gogh som iakttok deg når du våknet i det vesle av morgenlys som trengte gjennom de tunge gardinene».

Trekk frå gardinene. Opne opp for Torvunds lysande kjærleiksdikt.

Lyden av snø

Endre Ruset: Lyden av snø. Flamme forlag
(anmeldt av Øystein Hauge for Romsdals Budstikke)

Allereie som nittenåring debuterte Endre Ruset med den feira samlinga «Ribbeinas vingespenn». Og tretten år seinare skal det framleis handle om avstanden mellom venstre og høgre vingetippen. Denne gongen hos ein japansk skihoppar.

Noriaki Kasai debuterte i verdscupen i hopp i Thunder Bay i 1989. Og så seint som under OL i Sotsji plukka han med seg ei gjev sølvmedalje. Det i ein alder av 41 år. Men sjølv om det først og fremst er hoppsporten og Noriaki som er inspirasjonskjelda til dei siste dikta frå Rusets hand, snakker vi i høgste grad også haiku her. I forordet til det forlaget kaller boksingler (meir som små hefte enn bøker å rekne, alt i Yokolands elegante design og utforming) er det synt til den japanske diktaren Ban´ya Natsuishi som den andre inspirasjonskjelda for dikta. Men med noen års røynsle med haikuforma vil eg vel seie at også eitpar av dei fire store i japansk haikudikting (Basho, Buson, Issa, Shiki) lurer i bakgrunnen. Og slik like gjerne kunne ha vore kreditert.

Dette er uansett elegant gjort. På den eine sida demonstrerer forfattaren for oss hoppsporten som den ultimate rørslepoesi – slik han samstundes peiker på haikudiktet som det ultimate minimalistiske diktet. Ei diktform som tar mål av seg å konkretisere heile verda i små og få detaljar. Og når Ruset eit stykke ut i diktsingelen frekt og freiding parafraserer Jan Erik Vold gjennom dei fire orda «Noriaki / henger der / ikke» er det at eg også tar meg i å leite etter ditto parafrasering av sjølve inkarnasjonen av haikudiktet, Bashos (1644-1694) «gammal dam/ein frosk hoppar/lyden av vatn».

I Noriaki utnyttar forfattaren fullt ut den fridomen andre haikupoetar (som Jan Erik Vold og Paal-Helge Haugen – og også Jack Kerouac og Allen Ginsbergs i deira stoffinduserte «beat-zen») – allereie midt på sekstitalet hadde tilkjempa seg innanfor den japanske litterære sjangeren. Og ei mengd surrealistar og modernistar før desse att. Og som hos poetane over er bileta som Ruset held fram for oss også utan ornamentering. Som sett frå hopptårnet i Bischofshofen eller Garmisch-Partenkirchen ein lysande, klar januardag.

Så kan det vere at forfattaren eitpar stader i samlinga tillet seg i overkant mykje namedropping. I så korte dikt det er snakk om her toler vi ikkje mange fonetiske sprell av typen «etter Noriaki / er det Anssi / Koivuranta». Der det fonetisk vakre i seg sjølv ikkje nok, om ikkje teksten også tar oss vidare. Med dei nye dikta plasserer Ruset seg trygt i den moderne, nesten formlause og uhøytidelege haikutradisjonen. Og i Noriaki finn vi også mykje av den same språklege leiken han bydde inn til i samlingene «Ribbeinas vingespenn» (2001) og «Kims lek» (2005).

Og den leiken, den vil du sjå.

(boka meldt for Romsdals Budstikke)

Arkitekturens poesi

Margrethe Aas: Vy (Tiden Norsk Forlag)
(anmeldt av Øystein Hauge for Romsdals Budstikke)

Heilt i starten av diktsamlinga Vy gir debutanten Margrete Aas oss byen frå eit fugleperpektiv. Men det varer ikkje lenge før ho går tettare på. Med ein arkitekts presisjon skriv ho fram boligblokkene og -t-banestasjonane. Held gatelysa og butikkvindaugene fram for oss slik du aldri har sett dei før. Men ho vil også syne deg naturen.

Poeten og arkitekten oppvaksen på Tornes i Fræna er ikkje den einaste som har latt byen og byarkitekturen utgjere rammene og reisverket for poetiske framstillinger av mennesket i urbane rom. Men eg trur ho må vere ganske aleine om å insistere så klart på å behalde arkitektens blikk inn i det skjønnlitterære. Slik blir poeten ein slags fødselshjelpar som set meg som lesar i stand til å erfare dei store motsetningane mellom alt det visuelt vakre vi kan finne i ein by, samtidig som ho ikkje nøler med å peike på det nærmast nødvendig grimme og brutale ved moterne byarkitektur.

I fleire av dikta tar poeeten turen ut av byen til det denne lesaren meir oppfattar som bygdebyen. Då legg ho frå seg arkitektfagterminologien og betrakter verda i vendinger vi nok er meir vane med. Og slik også opplever som meir tilgjengelege. ‘Den største stilla er ein søndagsgrå katt / framfor dørene til kjøpesenteret // tomheit omfamnar bensinpumpene / på gule areal løftar havreaksa seg for å inngå’.

Og det er nærmast umulig å lese denne vesle teksten utan også å peike på den amerikanske målaren Edward Hopper sine abstraherte kvardagsscener der han nettopp ved tidlaust og distansert å uttrykke sine inntrykk av verda samtidig evner å gjere desse allmengyldige. I dette ligg også noe av styrken i Margrethe Aas sine dikt. I distansen. I den abstraherte tekststrukturen.

For med sin gjennomførte nærmast mekaniske skrivemåte gir ikkje denne debutanten ved dørene, men lar snarare lesaren sjølv utforske bylandskapet: ‘Spring langs innfartsårer og kollektivtrasear, lys blir gatelys, blir gatelykter, blir historiske lampettar med gule skin, retningsstyrt bilspråk blir trerekker og signal om folkeliv strødd utover..’.

Så skulle eg nok gjerne sett at Aas også hadde drøfta meir dei opplagt sosiale strukturane vi veit byen og byarkitekturen etablerer, og slik invitert heile mennekset med inn. Inn i dette store rommet som m.a. den kubanske kunstnaren Carlos Caraicoas (aktuell ved Museet for Samtidskunst i Oslo gjennom heile sommaren 2015) er så opptatt av: arkitektoniske strukturar som bakteppe for så vel politiske som sosiale endringer.

Det får komme i Vy II.

Inger Christensen: Det

Inger Christensen: Det. Gjendiktet av Endre Ruset.
(anmeldt av Øystein Hauge for Romsdals Budstikke)

Danske Inger Christensen står som ein bauta i nordisk poesi. Gjennombrotet fekk ho med diktsamlinga Det, utgitt i 1969 – ei samling dikt systematisert i underkategoriar og der idear om sjølve skapinga og angsten for det eg les som ragnarokk, vert formidla innanfor stramt oppbygde rammer og konstruksjonar. Det er dette konglomeratet av ei diktsamling moldediktaren og poesiformidlaren Endre Ruset no har gitt seg i kast med og gjendikta til norsk.

Sjølve diktverket er delt inn i tre overordna delar: Prologos, Logos og Epilogos, der vi i Prologos møter ein observerande forteljar som kaster oss ut i eit tilnærma totalt kaos men der du som lesar snart får auge på lyset, hav og land, dyr, menneske og etterkvart også byane. Små forteljinger som heile tida spring ut av ordet det, men der samanhangar og setningar stadig auker i omfang.

Det er sjeldan eg les dansk eller svensk poesi omsett til norsk som i kvalitet og nyansar overgår originaldiktet. Men når eg no med eine handa blar i Christensens nesten femti år gamle diktbok og med andre leiter meg fram i Rusets 2016-versjon slår det meg: ikkje berre evner gjendiktaren i einskildpassasjar å kaste nytt lys over dei opphavlege tekstane, men klarer noen stader også det kunststykket å tilføre dei nye litterære verkemiddel og (tids)kolorittar. Og med ditto blikk for god fonetikk og herlege allitterasjonar endte denne lesaren fleire gonger opp med i einerom å utbryte eit aldri så lite bravo!

No er Endre Ruset på ingen måte noen skårunge uti poesien. Og at det var nettopp han som av forlaget Pax vart beden om å gje seg i kast med den danske klassikaren, fortel mykje om den status moldepoeten har blant dei i forlag og aviser som steller spesifikt med poesisjangeren. Det slo meg vel heilt i starten at denne diktboka må då kunne hatt godt av ein røynd, tilårskomen poet – til eit slikt sisyfosarbeid ei Christensen-attdikting på mange måtar må vere. Men då var det meir tida Det vart skriven i eg tenkte på. Og då på det radikale politiske miljøet Inger Christensen var ein del av og som nødvendigvis også må ha verka inn på språket hennar.

Men så er det nettopp her gjendiktaren til fulle forsvarer plassen sin. Når han gjennom eit nærmast ungdommeleg overmot, men likevel med språkleg autonomitet og identitet, mellom anna fleire stader tillater seg å hoppe bukk over rimet. For i neste omgang å bevege seg florlett inn i passasjar av nesten sjølvsagte poetikkar:

Det som skrives er alltid noe annet / Og det som beskrives noe annet igjen / Imellom dem ligger det ubeskrevne / som så snart det beskrives / åpner for nye ubeskrevne områder.

Å gjendikte poesi høyrde eg ein gong vart samanlikna med det å skulle gjendikte musikk. Då vil eg berre ha sagt: Stemmegaffelen til Ruset er det verkeleg ikkje mykje å utsette på.

Donald Trump årets 17. mai-taler

(Donald Trump skal som kjent holde årets 17.mai-tale i hovedstaden og allereie no kan du lese eit kort utdrag av talen (som presidenten har fått Øystein Hauge til å omsette):

Aller først. Gratulerer med dagen! En stor dag. Stor dag.

Ja. Har selv bursdag neste måned. Juni. Det kommer til å bli ei flott feiring. Veldig flott feiring.

Men syttende mai. Grunnloven. Som er sytti år i år. Sytti år den norske grunnloven. Våre allierte. Norge. Jeg har passert sytti selv. Bursdag neste måned. Juni. Det kommer til å bli stor feiring. Veldig stor feiring.

17. mai er jo også en slags bursdag. Feiring av et fritt og uavhengig Norge. Og dette kommer til å bli fantastisk syttendemai-tale om det frie og uavhengige Norge. Fantastisk tale.

Men Russland. Ikke ta for lett på Russland. Dere har hatt griseflaks som ikke er Danmark. Som jo må dele grense med Russland. Veldig glade kan dere være. Veldig glade.

Etter den korte krigen dere hadde med Sverige i 1940 og så bli tvunget inn i union. Forkastelig! Men dere var sterke! Fantastisk sterke. Etter fem år i union hadde dere fått nok. Fantastisk. Da var det slutt. Fem år. Og som allierte var vi på plass. Etter fem år var vi på plass. United States of America. Fantastisk. I maidagene 1945. Bare fire uker før gebursdagen min.

Og dikteren Wergeland. Sikkert solgt massevis av bøker. Jeg skriver også bøker. Går i store opplag. Enorme opplag. Og Henrik Bjørnson. Nasjonalsangen. Utrolig bra. Melodien riktignok påfallende lik en amerikansk barnesang fra sekstenhundretallet. Men det er lenge siden. Veldig lenge siden. Det er bare å nekte. Komponisten var dessuten demokrat. Melania fant en tale det stod Michelle på. Bare å nekte. Det gikk bra.

Avslutter med noen ord fra en av våre beste baseballspillere. Absolutt en av våre beste. Norge også. Et av de beste landene. Med en økonomi bygget opp gjennom årtusener. To tomme hender. Og vet at Norge rangerer helt på topp i verden også når det kommer til baseball. Yogi Berra. Baseballspiller. Passer så godt på nasjonaldagen nå før dere går videre til Pizza Hut. Fantastiske menyer de har Pizza Hut. Yogi. Nær venn av meg sier:
– Det er lurt å dele pizzaen i fire stykker, når du ikke er sulten nok til å spise seks.

Gratulerer med dagen, Stockholm!

(And thank you, Øystein, for your terrific translation of my first 17th of May-speech in Norway ever. Terrific translation. And a great speech).

Det meste på stell

Vidar Kvalshaug: Alt på stell (Gyldendal)
(anmeldt av Øystein Hauge for Romsdals Budstikke)

Vidar Kvalshaug kan i år feire sine tjue år som forfatter. Debuterte i 1996 med romanen ‹Ingen landevei tilbake›. Og er i år klar med sin femte novellesamling ‹Alt på stell›.

Det er hverdagen Kvalshaug jobber med. Skriver om unger og kjærester. Om lidenskapelig kjærlighet. Forelskelse. Nye kjærester. Svik. Om alt som skal glattes over. Den vanskelige tilgivelsen. Eller mer presist: Han skriver om deg og meg, hverdagsmenneskene, der vi basker og baler med våre små og store ting. Her. Her i denne verden.

Og forfatteren har en helt egen evne til å få ned på papiret tilsynelatende trivielle scener som framme hos deg som leser oppleves som stor fortellerkunst. Hemmeligheten bak denne nærmest alkymistiske handling tror jeg først og fremst må ligge i Kvalshaugs kompromissløse iver etter å skjære inn til beinet i materiale og miljø han har et nært forhold til. Stoppe opp ved de tilsynelatende små detaljene. Detaljer som viser seg å være helt avgjørende når han seinere i fortellinga er klar til å vri den litterære lyskasteren sin over på store spørsmål rundt tap og forsoning, kjærlighet og svik.

Helt mot slutten av samlinga finner vi novellen «En start» – etter min mening bokas desidert sterkeste fortelling. Og mens jeg leste kom det over meg et plutselig og voldsomt savn etter den britiske novellefilmserien Tales of the Unexpected. Der Roald Dahl i beste fjernsynssendetid på åttitallet tar plass foran peisen i ørelappstolen sin og introduserer oss for den ene fortellingene mer overraskende i sin avslutning enn den andre.

Nå er novellen jeg snakker om verken thriller- eller grøssaktig i formen. Men med overraskelsesmomentet så definitivt til stede. Og selv om du som leser aner konturene av vendingen fortellingen vil ta, lenge før forfatteren gir deg den, fravøver dette deg på ingen måte spenningen. Snarere tvert imot. Slik blir vi jo bare litt mer intelligente enn forfatteren. Og vi elsker det!

Så finnes det i også en novelle som etter min mening burde vært jobba nye mer med. Der form og innhold ikke helt harmonerer. Der Arnulf Øverlands udødeliggjorte ‹typografiske snurrepipperier› møter syttitallets knekkprosa. Jeg tenker på allitterasjonstunge «Bare et brev til Benny Borg» der forfatteren leverer enslags oppstylta prosa med en setningsdeling som hos denne leseren mer irriterer enn løfter.

Likevel. I ei tid der vi blir forleda til å tro at det er i romanen den store litteraturen befinner seg, er det godt det finnes noen der ute som framsnakker litterære kortformer og også gjør noe med det. Skriver gode noveller!

Om dikta

“Bedehuset og bygdekinoen, predikanten og pornografen, vekkelsesteltet og sirkusteltet, livet og døden, Vegårshei og verden. Korthogne, meningsladede observasjoner og sansninger – mer enn filosofiske spekulasjoner. Eksklusivt, men ikke ekskluderende”.

Oddbjørn Johannessen, amanuensis ved Institutt for nordisk og mediefag, Universitetet i Agder, skriver om poeten Øystein Hauge.

gammal dam
ein frosk hoppar:
lyden av vatnet

Er dette et dikt? Definitivt. Sågar et svært gammelt dikt. Det er skrevet av den japanske haikumesteren Matsuo Basho på slutten av 1600-tallet, her gjendiktet av Paal-Helge Haugen.

Hva er en haiku? Jo, det er en tradisjonell, japansk diktform – tekster på tre korte linjer bygd opp etter et strengt stavelsesskjema basert på fonetikken i det japanske språket. Hvert dikt er gjerne knyttet til et naturfenomen og/eller en årstid – og ideelt sett skal det fange en øyeblikksobservasjon og samtidig formidle en helhetlig opplevelse. Ofte består haikuen av to bilder stilt opp mot hverandre: et statisk og et bevegelig. Motivene er hverdagslige, men gjerne med et lite overraskelsesmoment.

Her i Norge var Arne Dørumsgaard en pioner som formidler både av haiku og annen poesi fra Østen – men det var først med boka Blad frå ein austleg hage (1965), et samarbeidsprosjekt mellom den da svært unge setesdølen Paal-Helge Haugen og den norsk-japanske universitetslektoren Masahiko Inadomi, at haikuen for alvor ble et tilskudd til den norske, lyriske floraen. Dette var en samling gjendiktninger til nynorsk av de gamle haiku-mestrene. Formen kom til å få stor betydning for Haugens egen poesi, men også for en del andre norske modernister – og haikuen kom også inn som en forfriskende inspirasjon til fornyelse hos den gamle mesteren Olav H. Hauge.

Og det var slik det starta for poeten Øystein Hauge fra Vegårshei, som for poeten Paal-Helge Haugen fra Valle: Med haiku. Haiku-Haugen-Hauge-Hauge (i seg selv nesten et haiku-dikt!). “Haikudiktet er alltid større en seg sjøl”, har Øystein Hauge en gang uttalt i et intervju – og i hans egen poetiske praksis finner vi mange illustrerende eksempler på det. For eksempel i diktet “[i morgon]” fra samlingen bare [et lærestykke] (2002):

det vesle huset
under hammaren
under hammaren

Ordet “hammaren” kan få oss til å tenke både på en fjellhammer (som det vesle huset ligger under) og på en auksjonshammer (huset er gått under hammeren). Diktet åpner her for flere historier som er større enn diktet selv. Et annet eksempel fra samme samling – “[tekst og musikk]”:

i charlie parker-pennen
av ohh og jev

Her har poeten ved hjelp av initialene til to andre norske haiku-mestre, Olav H. Hauge (ohh) og Jan Erik Vold (jev) greid det kunststykke å fange noe sentralt ved begge i et konsentrert ordspill: J. E. Volds fascinasjon for jazzmusikeren Charlie Parker og O. H. Hauges kjente kortdikt om det å skrive, “I Parker-pennen”. Øystein Hauge har flere ganger nevnt både Vold, Haugen og Hauge blant sine viktigste inspiratorer – og selv er han nok den som, ved siden av setesdølen Paal-Helge Haugen, har betydd mest for å gjøre haikuen “norsk”. Etter sin poesi-debut med haikusamlingen Grønt (2000) var han en periode ansvarlig for en egen “haikuskole” i Dagbladet.

Seinere har han frigjort seg fra den strenge formen, men han har beholdt det konsentrerte, fortettede uttrykket. Noen av diktene likner aforismer, og innimellom dukker det stadig opp en haiku eller to. Ellers kjennetegnes diktene av pregnante bilder, språklige overraskelser og – ikke minst – kontraster: Bedehuset og bygdekinoen, predikanten og pornografen, vekkelsesteltet og sirkusteltet, livet og døden, Vegårshei og verden. Korthogne, meningsladede observasjoner og sansninger – mer enn filosofiske spekulasjoner. Eksklusivt, men ikke ekskluderende.

Debutboka Grønt ble, i likhet med diktsamlingene som er kommet seinere, overveiende svært positivt mottatt. “Oppsiktsvekkende gode dikt”, skrev lyrikerkollega og med-sørlending Håvard Rem i Dagbladet 13. mars 2000 – og han karakteriserte tekstene slik: “Kortdiktene er universelle, tidløse, men også trygt plassert i norsk natur, med en stemning av Sør- og Vestlandet. Til stemningen bidrar ikke bare de konkrete naturbildene, men også det sindige tonefallet”.

Møtet med haiku-formen ble altså forløsende for Øystein Hauge som lyriker, og dikterambisjonen hadde da fått modne lenge. Selv om han hadde skrevet i mange år, og også utgitt bøker tidligere, måtte det skjønnlitterære talentet vente med å folde seg ut helt til forfatteren var i sitt 44. år. Interessen for skjønnlitteratur startet imidlertid mange år tidligere. I en sjølpresentasjon i Dagbladet i mars 2002 sier han:

“Hvis jeg skal gi noen “skylda” for litteraturinteressen min, må det bli to institusjoner: Norsk Barneblad, som rett og slett åpnet øynene mine for at det er noe som heter skrivekunst. Og bibliotekaren ved Tvedestrand Folkebibliotek, Sofie Rohde, som bare sa det slik: “Den boka skal du lese!” Og før en fikk sukk for seg hadde hun stappa sekken full av Bing og Bringsværd, Johan Borgen, Arild Nyquist, Jan Erik Vold og Harald Sverdrup”.

Og lest har han gjort – og levd. De kulturelle referansene i diktene hans er mange, vidtfavnende og tilsynelatende motsetningsfylte. Måten Øystein Hauge bruker referansene på, opphever likevel motsetningene – mellom det høy og det lave, mellom det akademiske og det folkelige. De dukker opp på selvfølgeligste vis, ofte overraskende: Rimbaud, bedehusstrofer, Leonardo da Vinci, Hawaii-skjorter, Kandinskij, Andy Warhol, James Dean, bygdedans og trekkspill, “marlboromannen”, vekkelsesmøter. Hauge får sagt mye på minimal plass – som her (fra Grønt):

gamle prestekjoler
og høglydt banning
nytt opptak

Også humoren finner rom i Øystein Hauges diktbøker, både den folkelige og den mer sublime – og han dyrker innimellom også en type “metalitterær” komikk, som for eksempel når han i diktet “DU BASHO, DU BASHO” (Radiodikt, 2003) leker med den japanske mesterens mest kjente haiku:

ein gammal dam
frosken hoppar nok
han skal du sjå

De tre siste diktsamlingene, Fotografi av to som dansar (2005), Stilleben (2010) og Predikanten (2011) har poeten selv litt uhøytidelig kalt “Tryte-trilogien”. De fleste aust-egder vet hva tryte er, men av hensyn til andre lesere bør det vel opplyses at det er det lokale navnet på ferskvannsfisken abbor. Det indikerer at vi her har med bøker å gjøre som har at lokalt utgangspunkt – nærmere bestemt forfatterens oppvekst på Vegårshei. Det er ikke dermed snakk om selvbiografisk litteratur i vanlig forstand, men erindringer fra et ungdomsliv i ei aust-egdsk skogsbygd på 1950- og 1960-tallet utgjør en del av rammen.

Om Fotografi av to som dansar skrev Helge Torvund i Dagbladet 30. januar 2006:

“Han vekslar mellom kortprosatekstar og finfine haikuliknande oppsummeringar innimellom. (Nett det veit me jo at han har taket på!) Eg kom til å tenkja på fotograf Dag Thorenfeldts ord «fotordgrafi» når eg las nokre av desse dikta. Når ein er ferdig med denne boka er det som å gå ut av ein film, ei anna verd, skinande klar, luktande, sanseleg”.

Boka ble kårets til årets diktsamling av Dagbladets lesere, og den dreier seg mye om erotisk oppvåkning og grenseoverskridende sanselighet. Ei ganske “fysisk” poesibok, der nåtid møter fortid.

Mindre erotisk, kanskje, men ikke nødvendigvis mindre sanselig, er formidlingen av hverdagslighet i Stilleben (2010). Og Hauges blikk for detaljer mange lesere vil kunne kjenne seg igjen i, er betegnende – som for eksempel i dette korte narcissistiske “gourmet”-diktet:

spegle seg i ei skei
så sette seg til å ete tomatsuppe
slikke skeia rein for tomatsuppe
og så spegle seg i skeia att

Om den foreløpig siste boka, Predikanten skrev Emil Otto Syvertsen i Fædrelandsvennen 4. oktober 2011: “Skal noen av høstens diktsamlinger anbefales for et bredt publikum, må det være denne”. Og det mente visstnok også en del andre lesere i landsdelen. I hvert fall stemte de den fram til Sørlandets litteraturpris. Her spiller kollisjonen mellom tradisjon og utfordring en viktig rolle. Diktsamlingen kan leses både som en kulturhistorisk og sosiologisk analyse i kortform – og som en undrende refleksjon over livet i hele sin motsetningsfylde. Tittelen viser til den amerikanske vekkelsespredikanten som stadig dukker opp i teksten, han som roper ut det rystende budskapet om den veldige Gud, som på dommens dag “will make the heavens tremble and the earth will be shaken from its place”.

Mange av oss vil gjenkjenne typen, men vi vil nok også gjenkjenne mange av de andre erindringsbildene – og ikke minst: alle kontrastene. I et av mine personlige favorittdikt, i det som er blitt min favorittsamling i Øystein Hauges gode og interessante forfatterskap, greier han å fange et helt livs ubegripelighet og begrensning i fire linjer:

nest eldste bror min har skote ei stokkand (anas platyrhynchos)
det var eg eller anda seier han og lar ein finger gli over det jamne fine andenebbet
vi sett oss på konfirmasjonspengemopeden han og køyrer tvers gjennom ein skog
allereie den gongen ane at vi ein gong før eller sidan begge vil bli sungne for i ei gravferd

Litt av det samme motivet finner vi flere steder i forfatterskapet. Her uttrykt gjennom litt andre bilder i diktet “[to fotografi]” fra samlingen bare [lærestykke]:

to fotografi liker eg godt
det eine av søster mi i bryllupet hennar
det andre av ein gammal mann i ei gravferd
søster mi står på kjøkkenet og gret
den gamle mannen ler seg mest i hel
berre ein sinnssjuk dansar når han er edru
sa cicero

“Poesi er presis famling”, har Paal-Helge Haugen en gang sagt, og jeg innbiller meg at Øystein Hauge vil være enig. Språket er likevel ikke famlende. I Øystein Hauges diktning er det definitivt presist. Ingen ord er overflødige, man åpningene mellom ordene, der vi lesere kan famle, er store.

Jeg avslutter denne korte presentasjonen med noe jeg har lyst til å kalle en “vegårshaiku”. I hvert fall ser jeg for meg poeten som en aust-egdsk Vesaas, som “ror og ror” ei sommernatt på Vegår, når jeg leser dette diktet:

svart vatn
mellom åretaka
månen

(les fleire artiklar om litteratur frå Oddbjørn Johannessens hand her: http://litt-om-litteratur.webnode.com/artikler/)

Kronprinsessa og halve litteraturpolitiet

La oss ikkje late som om vi utelukkande er opptatt av det kunstnariske. Vi vil sjølsagt også ha lesarar. Mange lesarar!

(av Øystein Hauge, forfattar – publisert i VG 16. juni 2016)

Lenge før litteraturtoget til kronprinsesse Mette Marit nådde endestasjonen sin i helga fann forfattaren det naudsynt å komme med eine grausame salbe mot denne fæle ideen om ein royalistvelsigna litteratur langs toglinene.

Emanuelsen kan med sin beste vilje ikkje sjå at kronprinsessa med sine bøker langs jernbanelinene tilfører norsk litteratur noe i det heile. Men snarare at norsk litteratur og norske forfattarar tilfører henne eit sårt tiltrengt image.

Treng all drahjelp

Den gode litteraturen (som svært ofte også er den smale litteraturen) treng etter mi meninig all den drahjelpa han kan få. Og det er då ikkje noe nytt at kongelege finn sine nisjer av meiningsfulle interessefelt.

Skulle vi ha satt foten ned for kong Olav som gjennom heile sitt vaksne liv hadde ei sterk og ektefølt interesse for norsk skikultur og slik arrestert han for å køyre eit slags kynisk merkevarebyggingsløp? Skulle vi stengt dørene til kunstgalleria for dronning Sonja og hindra henne i å samarbeide med landets framste biletkunstnarar?

Det er når dei smiler og vinker frå balkongar tomheten i monarkiet etter mi mening er på sitt mest synlege. Ikkje dei når dei kan observerast lidenskapleg opptatt i kunstgalleria, på idrettsarenaen eller under litteraturfestivalar og i litteraturtog.

Vi vil sjølsagt ha lesarar også!

Med lang fartstid i medie- og forlagsbransjen veit dessutan Birger Emanuelsen betre enn noen andre korleis dette spelet fungerer. Og no snakker eg om vi som skriv. Vi har begge sete i møter med marknadsansvarlege i forlaga og drøfta mediestrategi knytt til den siste boka vår. Som svært mange andre med bøker på beddingen har også Emanuelsen blogga i skamlaus eigenpromotering.

Og eg trur vel ikkje han sjølv ville nølt ein augneblink om det tett opp mot ei ny bok tilfeldigvis også skulle dukke opp ein ledig plass i litteraturtoget der kronprinsessa sjølv byr på togturen.

Og la oss ikkje late som om vi utelukkande er opptatt av det kunstnariske. Vi vil sjølsagt ha lesarar også. Mange lesarar!

Derfor underteikner vi kontrakter med forlaget i god tid før boka er i bokhandelen. Og vi seier oss villige til å stille opp i møte med aviser, radio eller fjernsyn. Litteraturfestivalar. Bokhandlarsigneringer. Vi krysser av og signerer villig vekk. Og slik sel litt av sjela vår når boka endeleg er på plass i bokhandelen. Vi gir ut bøkene våre på forlag der det sjølsagt og heldigvis er ein porsjon katedral att, men der børsen etterkvart er blitt det dominerande som berre veks seg større og større.

Svært mykje av det vi er med på ligg milevis unna dei kunstnariske sidene ved bokpublisering. Vi er med på det sjølve! Og derfor er det lett for meg å ynskje god togtur til dei av forfattarkollegaene mine som drar på tur med kronprinsessa.

Insinuasjoner

Tett på Bjørnsonfestivalen gjennom dei to siste tiåra har eg hatt høve til nettopp å sjå kronprinsessa, men også prinsesse Märtha Louise og kronprins Haakon Magnus, dei gongene dei har opna festivalen eller på anna vis tatt del i festivalprogrammet. Og eg ville ha vore veldig forsiktig med nærmast å insinuere at dei på botnen ikkje er dei litteraturinteresserte menneska dei utgir seg for å vere. Som måtte ha eitt eller anna slags kynisk målsetting om først og framst å ville smykke seg med kunsten og litteraturen.

Målet med litteraturtogreisene har vore å skape leselyst og leseglede under mottoet «det fins en bok for alle», seier kronprinsessa. Og held fram: «I litteraturen finner jeg igjen både lyset og mørket. Dette gjør det lettere for meg selv å akseptere den jeg er.»

Ja. Nettopp. Og då peiker ho samtidig på noe heilt grunnleggande ved litteraturen (når denne er på sitt beste): Som ei kunstart som evner å skape erkjenning på eit vis du knapt finn andre stader.

Vi treng fleire litteraturformidlarar. Ikkje færre.


Les også Emanuelsens tilsvar: Holde deg til saken, Hauge!

Den umulige jobben

OPPDATERT 09.10.19:
La meg aller først sakse frå denne bloggen i 2015:

“Joda. Det stemmer at jeg ei lita uke før den kanadiske novellisten Alice Munro fikk prisen i 2013 skrev et aldri så lite essay om hvorfor nettopp Munro kom til å få den ettertrakta prisen. Og det er helt riktig at jeg dagen før utdelingen i 2014 under litteraturbloggen min presenterte franske Patrick Modiano som én av tre aktuelle vinnere. Les mer “.

Men dette er snø som er falt for lenge sidan. Slik Svenska Akademiens sekretær og ei handfull andre medlemmer av de Aderton er det.

Nobelprisen i litteratur 2019 trur eg vil gå til kenyanske Ngugi wa Thiong’o – ein av dei verkeleg store nolevande afrikanske forfattarane. Mannen nærmer seg åtti og har levd dei fleste av sine vaksne liv i eksil (han skriv på morsmålet kikuyu, noko som kenyanske myndigheter ikkje kan finne seg i. 

Om ikkje kenyanaren. Kanskje Claude Magris. Han med Donau du veit. 

(men det er to prisar i år.. og i det minste éin av dei bør gå til ei kvinne. Anne Carson og Margareth Atwood ligg på topp på det som heiter bettinglister. Så eg avstår frå å tippe noen av dei (sjølv om eg gjerne skulle ha sett ei eller begge vinne prisen). 

Men tilbake til den originale bloggposten min fire år tilbake (der også Ngugi wa Thiongó sitt namn opptrer):

Når Svenska Akademiens nye sekretær Sara Danius torsdag klokka 1300 åpner den hvite døra i Stockholm og leser opp navnet på vinneren av årets Nobelpris i litteratur har de naturligvis hatt bak seg en helt umulig jobb. 350 forslag på forfattere til verdens gjeveste litteraturpris er sagt å være et helt ordinært antall kandidater nobelkomitéen har å forholde seg til helt i starten (forslagsfristen 31. januar).

I april blir Akademiet overrakt ei foreløpig liste over aktuelle kandidater – ei liste som nå er skåret ned til rundt 20 navn. Før sommeren har Akademiet kuttet ytterligere ned på lista. Kanskje bare fem forfatternavn befinner seg nå papirarket. Som for alt i verden ikke må lekke ut til oss andre.

Og om oppgaven til de atten medlemmene av Svenska Akademien er nærmest umulig, vet jeg ikke helt hva jeg skal kalle jobben til de av oss som år etter år tar mål av seg til forsøksvis å skulle resonnere oss fram til en vinner.

Joda. Det stemmer at jeg ei lita uke før den kanadiske novellisten Alice Munro fikk prisen i 2013 skrev et aldri så lite essay om hvorfor nettopp Munro kom til å få den ettertrakta prisen. Og det er helt riktig at jeg dagen før utdelingen i 2014 under litteraturbloggen min presenterte franske Patrick Modiano som én av tre aktuelle vinnere. Les mer Men nå er det nytt år. Og i år som i fjor og året før der igjen; noe særlig mønster i hvordan de atten medlemmene i Svenska Akademiet jobber er det jo nærmest umulig å få øye på.

Alderen kanskje? Den yngste prisvinneren er Rudyard Kipling. Han med Jungelboka, du vet. Da han fikk prisen var han bare 42 år. I 2007 ble Doris Lessing tildelt prisen. Da var hun 88. Aldersmessig er spennet stort. Så la oss legge akkurat det kriteriet til side.

Hender det at to forfattere deler på prisen? Joda. Det har hendt. Sist i 1974. Men det har ikke skjedd så mange gangene.

Hvor mange menn har fått prisen? Hvor mange kvinner? Fra 1901 til 2014 er Nobelprisen i litteratur delt ut til 13 kvinner. Den første var Selma Lagerlöf i 1909. Og altså Alice Munro i 2013. Men er dette et misforhold Svenska Akademien bryr seg noe særlig om? Neppe.

Språkmessig, da? Av de 111 prisene fra 1901 har hele 27 forfattere vært engelskspråklige, 14 forfattere har hatt fransk som skriftspråket sitt. Og tysk og spansk h.h.v. 13 og 11. Litteraturprisens hjemland Sverige har gitt hele 7 priser til egne forfattere. Norge har som kjent tre nobelprisvinnere i litteratur. Slik Danmark også har det. Forfattere som skriver på kinesisk og arabisk er det tilsammen bare to (!) av på den celebre lista.

Medlemmene av Akademiet er det naturligvis også nødvendig å være litt nysgjerrige på. Nykommeren i De Aderton forfatteren Klas Östergren vil mange kjenne igjen fra åttitallssuksessen “Gentlemen” hvor vi gjennom tilbakeblikk på femti-, seksti- og syttitallet ble kjent med brødrene Morgan.

Ellers har vi jo hatt på besøk i Molde og Bjørnsonfestivalen flere av akademimedlemmene: Katarina Frostenson (Bjørnsonfestivalen 2000) er innehaver av både Ekelöfprisen, Ferlinprisen og Bellmannprisen og er nok bare en av flere som taler poesiens sak i Akademiet. Og hvilke litterære preferanser har Kerstin Ekman (Bjørnsonfestivalen 1997) og Torgny Lindgren (Bjørnsonfestivalen 1995).

Men til saken; hvem jeg mener kan være aktuell for Nobelprisen i litteratur 2015.

Ei bok jeg leser på min Kindle Paperwhite akkurat nå er The River Between av den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o. Han forsyner seg rått av den lokale muntlige tradisjonen når han skildrer historier fra og historien til hjemlandet sitt. Og som et bakteppe ligger hele tida engasjementet hans mot undertrykking, urettferdighet og utbytting. Forfatteren har forresten vært veldig opptatt av at afrikanske forfattere skriver på afrikanske språk. Og gjennom over tretti år har han skrevet bøkene sine på sitt eget språk Kikuyu. The Riber Between er den første i en trilogi. Som fortsetter med Weep not, Child og A Grain of Wheat. Jeg tror det finnes bare ei bok av ham oversatt til norsk.

Hviterussiske Svetlana Aleksijevitj var gjest under Litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor og det er nobelprisforlaget (om det finnes et forlag som fortjener denne benevnelsen) Solum som har gitt ut hennes Bønn for Tsjernobyl.

Svetlana Aleksijevitj reiste i flere år rundt for å samle historier om livene til de som kom tettest på denne store tragedien vi husker så godt fra over tretti år tilbake. En forfatter jeg ikke kjenner så mye mer til enn det jeg har fått i den første av Tsjernobylbøkene hennes. – Tsjernobyl ga dødsstøtet til Sovjet-kommunismen, har hun sagt i et intervju. Og det som muligens kan bli brukt mot henne er at deler av forfatterskapet hennes ligger et stykke unna fiksjonen.


Svenska Akademiet må også vokte seg vel for at ikke Nobelprisen i litteratur skal bli noen slags pris for lang og tro tjeneste. Og nå motsier jeg meg kanskje en smule. For Philip Roth er godt over åtti og har forlengst slutta å skrive. Likevel. Jeg mener Roth er en som hadde fortjent den store prisen. Mange leste Portnoys besværlige liv da den kom ut her hjemme i for snart femti år siden. Han har et langt og spennende forfatterskap bak seg.

Jeg tenkte jeg ville begrense meg til tre navn. Men den jeg kanskje aller helst hadde sett fikk prisen er den syrisk-libanesiske lyrikeren Ali Ahmad Said Asbar. Ikke hørt navnet før, sier du? Adonis, da? Som i 2007 av Bjørnsonakademiet ble tildelt Bjørnsonprisen. En kjent og kjær fornyer av arabisk lyrikk. Og også poeten som gjennom en mannsalder har arbeidet som brobygger mellom religiøse og nasjonale grupperinger i Midtøsten. Adonis eller Yevgeniy Yevtushenko.

Joyce Carol Oates. 
Romanforfatter. Novellist. Poet. Redaktør. Kritiker. Dramatiker. Amerikansk forfatter med nærmest klippekort til Pulitzer-nomineringene. Kjenner henne fra boka Niagara (ja, vi blir med til Niagara Falls). Men det er flere titalls andre titler å ta av, når det kommer til Joyce Carol Oates. Mange oversatt til norsk. En kandidat jeg tror veldig, veldig mange vil kunne være enig i at ville vært en verdig vinner!

Sørkoreanske Ko Un og japanske Haruki Murakami var på blant de tre navnene jeg presenterte i fjor. Så de får ikke plass blant mine fire i år. Og hva med Jon Fosse og Peter Handke (om vi skal holde oss i Norden). Eller Lydia Davis. Som jeg har lest i mange år og setter svært høyt. Hun har forresten det til felles med Haruki Murakami at de begge leser Dag Solstad. Amerikanske Davis har sogar lært seg norsk ved nettopp å Solstad. Men hun ligger langt, langt nede på alle favorittlister (om hun i det hele tatt har fått plass der). Ismail Kadaré. Sofi Oksanen. Assia Djebar. Pétér Nadas. Sofie Oksanen. Jeg har flere på langlista mi. Kanskje irsk. Kanskje John Banville. Kanskje en ungarer. László Krasznahorkai (også et nytt Kindle-bekjentskap. Satantango. Ei bok for vestlendinger. Her er det mye regn!). Og hva med nederlandske Cees Nooteboom (Bjørnsonfestivalen 2002).

Joda. Alt kan skje når verdens største litteraturpris skal deles ut. Til og med Bob Dylan kan få prisen (nå når Klas Östergren er på plass rundt det litterære bordet. Han kommer jo mer eller mindre rett fra Dylankonsert Om vi ser litt stort og rundt på det). Men la oss ikke tro det skjer.
Men la oss holde oss til shortlist. Og da tror jeg en av disse veldig godt kan vinne prisen:

Ngugi wa Thiong’o – Svetlana Aleksijevitj – Philip Roth – Joyce Carol Oates – Adonis 

The United States of America (a guide)

What an average Norwegian knows about the 50 States of the USA” (according to Øystein Hauge)

 

Arizona
Thelma and Louise in a 1966 Thunderbird on their way off the edge of Gran Canyon.

North Carolina
All the sad country songs about the Blue Ridge Mountain.

Nevada
Las Vegas not a place to go for your summer vacation if you´re newly healed from your gambling addiction.

Vermont
Without them there wouldn´t be any Original Maple Syrup for your morning pancakes.

Washington
All the black and white photos of Seattle in rain in an old brochure about fisheries.

Mississippi
All the churches. And all the sound of gospel choirs from inside those churches.

Connecticut
A small state and a pretty funny name to pronounce for a 14 year old boy studying the US-map.

California
All norwegians bragging about having at least three grandgrandfathers who was digging for gold in the Eldorado State.

Tennessee
Roy Orbison, Muddy Waters, Carl Perkins and the other Sun Record artists I´m now wondering if you have to be 50 plus to have heard about.

Colorado
The snowy mountain in the opening of all Paramount Picture movies as seen in Ben Hur at an ambulatory cinema called Bygdekinoen 1971.

Kentucky
Fried chicken.

Ohio
The landscape as seen in TV-documentaries of Amish People building their wooden houses under the burning sun.

Delaware
Highest point in our neighbour country Denmark 147 meter above sea level.
Highest point in Delaware 137.

Florida
I once lyed to my son about an uncle of mine who was eaten by the alligators while he and his wife was celebrating their honeymoon in the Everglades.

Hawaii
Elvis via satellite from Hawaii with flower necklace but without ukulele.

Idaho
An award-winning black and white photo of Ernest Hemingway kicking a beer can on a street in his hometown in Idaho only days before the accident with that pistol.

Iowa
Clint Eastwood and Meryl Streep making some old covered bridges famous.

Kansas
The little House on the Prairie – which I´m sure you americans watched in color.

Louisiana
The National Public Radio Program Ønskekonserten where you each monday could request a song and where Lous Armstrongs What a Wonderful World always was among them.

Maine
All the lighthouses.

New York
The steamship Hellig Olav and my grandfather arriving Ellis Island only hours ahead of the expected arrival of Titanic.

Maryland
A picture in my head of a lot of bakeries all over the state making Maryland Cookies.

Massachusetts
A song performed by the Australian Bee Gees brothers Robin, Maurice and Barry Gibb.

South Carolina
Learned from National Geographic that it´s illegal to fish with dynamite in the fine state of South Carolina.

Alabama
A teacher in our small town Tvedestrand shoving her pupils a black and white photo of Rosa Park refusing to leave her bus seat in Montgomery.

Michigan
Oldsmobil. Cadillac. Packard. Ford. Chrysler. And the country song Detroit City by Bobby Bare which all from rural norway are able to sing by heart.

Arkansas
Home of Bill Clinton and Johnny Cash. One playing saxophone. The other guitar.

Minnesota
What the swedish author Vilhelm Moberg told us through his novels The Emigrants. Historical stuff we first thought belonged to the norwegians only.

Nebraska
The wonderful Carl Sandburg poem Omaha.

Missouri
All Tom Sawyer and Huckleberry Finn told us. Or to be mor prescise: Mark Twain.

Montana
David Lynch was born here. And I like to think that Montana was a location for at least some of the Twin Peaks scenes even if I know it wasn´t.

WisconsinOr easier to explain for a Norwegian:
The state between The Great Lakes and Mississippi River.

New Jersey
The working-class roots in this state as told by Bruce Springsteen.

Illinois
A John Deere tractor as a little green point somewhere out in the Prairie State.

New Mexico
Morgan Kane born in 1855 somewhere along the Santa Fe Trail.
A fictional character created by the norwegian writer Kjell Hallbing.

North Dakota
Norsk Høstfest in Minot. Lefse and lutefisk.

Alaska
In 1867 bought from Russia for only seven million dollar. And the singer-songwriter Jonas Alaska not born in a small town a couple of miles outside Anchorage. An October-artist.

Oregon
Something about beavers. Nothing to do with the oregano spice.

Pennsylvania
In Norway we have a lot of houses of worships named Filadelfia. As Pennsylvania have their city Philadelphia.

Rhode Island
I was sure Rhode Island was a big island somewhere outside New York.

New Hampshire
The story of Berrys in the romantic John Irving novel Hotel New Hampshire

Wyoming
The landscape as seen in Brokeback Mountain.
Or pictured in your head after reading some of the other short stories of Annie Proulx.

Oklahoma
The musical by Rodgers and Hammerstein.

Indiana
In a Norwegian travelogue referred to as a “fly over state“.

Georgia
An early teacher of mine with tears in her eyes telling her class about the first time she watched Gone With the Wind.

West Virginia
As an owner of the Appalachian musical instrument Mountain Dulcimer I know my John Hardy and have watched a lot of youtube tutorials with bearded overweight men sitting at front porchs playing while their wives are recording.

South Dakota
The Wounded Knee Massacre.

Texas
John F. Kennedy and his wife Jacqueline in the backseat of a black Lincoln Continental Convertible in Dallas. And of course this little soundclip. Neil Armstrong calling Houston in 1969 (NB Husk lydkuttet).

Utah
Home of the Mormons (or to make it short: The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints)

Virginia
Virginia blend written on my grandfather’s tobacco box.

Sandviks samling

Kjell Ivar Sandvik: Dype fall, snublende forstand.
(anmeldt av Øystein Hauge)

Som ein annan Harald Sverdrup kveikjer han i høgre klaffetekst rullingsen sin og enser tilsynelatande ikkje så mykje av det som skjer rundt han. Men berre tilsynelatande. For er det noe denne poeten evner, så er det å sjå. Høyr berre her:

VEI

Alt blir tydeligere når du er borte
åpningen i skogen og lyden av regnet

bølgene som slår opp fra steinene i elva
hvor idiotisk lykkelig du var da du gikk
som om du hadde funnet en vei ut
av forstanden

(Diktboka Dype fall, snublende forstand, Kvalshaug Forlag, 2014).

 
Skulle du vere blant dei som trudde diktarar på jakt etter den gode metaforen var ein saga blott vil eg pent be deg bla opp på nærmast kva side som helst i Kjell Ivar Sandviks samling Dype fall, snublende forstand og der finne sterke, språklege uttrykk nytta i overført tyding som ikkje står noe tilbake for verken Arnulf Øverlands barbeinte jente (”gresset kysser hennes føtter”) eller la oss seie ein Rolf Jacobsen når han i ”skrivemaskinenes stormvær i rommet” syner oss noe mykje større enn det du finn mellom kontorets fire veggar. Det handler hos dei alle tre om dette opplagte (men også vanskelege): Comparatio!

No er det ikkje tilfeldig at eg kjem trekkande med forlengst avlidne diktarar (men også med to av våre største) når eg skal seie noe om den rike metaforbruken i ”Dype fall.”. Det er rett og slett noe befriande gammaldagsultramoderne (om det er noe som heiter det, og det er det jo ikkje) ved metaforbruken i samlinga til denne poeten. Poeten som meir enn våger å kaste litterære blikk over til dei som har gått stien før han. Om det er det som skal til for å skrive fram det gode diktet.

Fleire av dikta til Kjell Ivar Sandvik dessutan nærmast roper etter å bli lesne høgt. Ei evne poetar (som har for vane å hente opp av fantasiens djubde dei aller beste bileta) gjerne har; evna til å utløyse eit krav frå oss lesarar om at noen må lese diktet høgt for oss! Høgt for alle å høyre! Det handler sjølsagt om gjenkjenning. Om rørsler som veks og blir store. Rørsler vi så gjerne vil andre også skal få del i. Her og no! Saman med oss!

Sandvik står i eine augneblinken fram som ein uvanleg biletrik poet med roperten i eina handa, for i neste å dempe det heile ned med t.d. bilete av skog og spindelvev. Han har levd med Bob Dylan gjennom store delar av sitt vaksne liv (som m.a. omsetjar). Og slik vi kan lytte oss fram til the longing i backlist hos Dylan, kan ”Dype fall, snublende forstand” også lesast som ei lærebok i korleis lengte. Så absurd det måtte høyrast ut. Som om vi skulle trenge ei lærebok i det å lengte.

For denne poeten er det berre å skrive i vei (skal han rekke minimursteinen ”De Sandvikske Samlinger” (Kvalshaug Forlag, 2040).

Veien hjem te Molde

(tekst: øystein hauge)

har sparka av meg skoa hengt to sokker på ei snor
tar en tår i vérslitt sofa (den ble satt ut hit i fjor)
hører unger gå langs elva med et snøre og ei von
hører waylon kris og willie singing songs under the moon

veien hjem lang å gå
leia lang men det måtte gå
for det va veien hjem te fjord og fjell
så skål for hjertøytangen fyr
skål for varden når det gryr
og skål for reknesholmen det går mot kveld

har sett regent street i london og tatt metron i paris
tatt et jafs av big big apple møtt ei vakker portugis´
men som alle veit e reiser bare omveia hjem
og så lenge hjertet slår og gamle dører står på klem

veien hjem lang å gå
leia lang men det måtte gå
for det va veien hjem te fjord og fjell
så skål for hjertøytangen fyr
skål for varden når det gryr
og skål for reknesholmen det går mot kveld

denna sofan her var gammal alt i nittensøttito
det var let it be på radio´n me and you and a dog named boo
det var svele i ei kaffistove kaffi i et krus
det var break of day i molde og keith jarretts blåbyblues

veien hjem lang å gå
leia lang men det måtte gå
for det va veien hjem te fjord og fjell
så skål for hjertøytangen fyr
skål for varden når det gryr
og skål for reknesholmen det går mot kveld

veien hjem lang å gå
leia lang men det måtte gå
for det va veien hjem te fjord og fjell
så skål for hjertøytangen fyr
skål for varden når det gryr
og skål for reknesholmen det går mot kveld

 

 

Les videre

Eg skriv om karaoke (og syng også litt).

Dei beste karaokesangane

(Øystein Hauge – til DAG OG TID-spalta «3 favorittar» fredag 17. september):

City of New Orleans – i denne songen set du deg på toget i Chicago og ender opp i New Orleans. Låten er som skapt for karaoke, med alt du kan tenkje deg av koring og andrestemmer langt der bak deg i toget ein stad. Ordet karaoke vart brukt i Japan allereie på 1900-talet og er namnet dei hadde på eit omreisande orkester. Songen vart ein hit for Arlo Guthrie i 1972, men her heime er vi nok mest vane med å høyre Willie Nelson synge seg ”through the Missisippi darkness down to the sea”.

Waltzing Mathilda – eller Tom Traubert´s Blues som låten heiter i Tom Waits såre eventyrblanding av ein song og som dermed ikkje lenger er Waltzing Mathilda (med unntak av deler av refrenget) men derimot ein song om alkoholisme, avhengighet og sjølvdestruksjon. Songen skreiv Tom Waits i København etter eit møte med noen halvfulle kabaretsongarar i den danske hovudstaden. Mora til Tom Waits er forresten av norsk avstamming, og det skulle ikkje forundre meg om TW då blir ein fullverdig norgesven på lik linje med Smokie og Willy Brandt.

Maria – og det er verken Adolf Hitlers favoritthund eller den kjende teikneseriefiguren som er opphavet til dette eventyret av ein song, men snarare punk/new wave-bandet Blondie som kjem frå New York og som har divaen og vokalisten Deborah Harry i front. Det begynner med ”She moves like she don’t care” der du som karaokesongar nesten ikkje kan komme lågt nok – til du må klatre adskilling før du er klar til å hive deg ut i “Maria – You’ve gotta see her

Men aller best liker eg å synge country (når eg sjøl syng karaoke). Og sangen har du høyrt tusen gonger før: City of New Orleans skriven av Steve Goodman og kanskje mest kjent i Willie Nelsons versjon. Solo i lydkuttet under ved underteikna:

Ordliste

Øystein Hauges reviderte, uillustrerte og ikkje-autoriserte
NY  NORSK  ORDLISTE

(Lars Saabye Christensen, Anne B. Ragde, Torgrim Eggen, May Grethe Lerum, Tom Egeland, og Øystein Hauge har alle det til felles at de er med i antologien «Ord for ord» som sist uke kom ut på Gyldendal Norsk Forlag. Og Aftenpostens litteraturanmelder Terje Stemland liker det han leser: “Det beste i denne antologien er aldeles utmerket. Og på den absolutte topp hva humor angår, troner Øystein Hauge». Og sikter til hans noe uærbødige omgang med det norske språk i samlinga «Ny norsk ordliste»).

 

bantra [banneord som opptrer så ofte hos ein person at tilhøyrarane lurer på om dei er vitne til ei meditasjonsøkt]

basaltenopran [ein type (ikkje heilt rein) sangstemme som  befinn seg ein eller annan stad i spennet mellom bass, alt, tenor og sopran]

basul [refrenget i salmevers som ligg så høgt at du er nøydd til å gå ned ein oktov for å greie henge med]

begne [å skrive namnet til kjærasten i snøen ved å slå lens]

bemle [å snakke med seg sjølv med mat i munnen]

biblumi [overdriven lesing av bøker]

bison [ein son utanfor ekteskapet]

bjeffebiff  [vanleg kjøtmiddag i Kina]

blygge [å blåse på blyantspissen etter å ha kvessa han]

bomrang [ein boomerang som ikkje fungerer heilt]

bonade [ein bonde som drøymer han var nomade]

brekkspel [type instrument som noen gonger kan ha den verknaden at dei som høyrer på må ut av danselokalet for å spy]

casabossanova [ein dans alle skjørtejegarar med respekt for seg sjølv alltid har inne]

capre logos [feilsiterte latinske ordspråk]

Clausthalerfobi [ei sjukeleg frykt for å få noe i glaset med alkoholprosent under 3]

dazz [toalettet heime hos ein jazzmusikar]

“Dei heilt grøne kristne” [nytt politisk parti i Noreg som består av avhopparar frå “De grønne” og “De kristne” og som har det til felles at dei alle er nyfrelste]

deadikasjon [dedikasjonar i svarteboka]

demonkrati [eit samfunn styrt av berre småjævlar]

desperanto [språket dei snakker dei få som framleis trur esperanto vil bli det nye, store verdsspråket]

dialektikar [ein som har store vanskar med å forstå alle former for dialekt]

dildorado [supermarknad med berre sexleiketøy]

diskremering [kremering på hemmeleg stad]

Duchampo [dusjsåpe som lukter piss]

ducketeatret [teaterscene i Andeby]

dysleksikon [sjå lydfila som burde ha vore her]

eggedosisere [dele eggedosisen likt mellom alle som vil ha]

Evenezar [person tilhøyrande homofil trusretning som hevder at dei fyrste menneska på jorda heitte Adam og Even]

floudini [samling av fluer som har kome seg inn i kuppelen på taklampa utan at det fysisk sett skal kunne la seg gjere]

fordøyelsespark [den delen av festivalen der dei grøne mobile plasttoaletta er å finne i hopetall]

frekkvisitt [blautkaker som vert kasta i ansiktet på hovudrolleinnehavaren i gamle svart/kvitt-filmar]

frimurarlosji [når kona til ein frimurar overnattar hos ein annan frimurar]

frøgge [å snakke stygt om andre i søvne]

furtehage [den delen av hagen som eigner seg godt til furting for vaksne folk  gøyme seg vekk til furtinga er over]

galibi [å ha galibi vil seie å kunne ha bevis for å ha vore utilrekneleg i gjerningsaugneblinken]

Gerdasjøen [den lille dammen i hagen til tante Gerda som har  to svaner i plast og ein liten raud silhuett av ei lita jente med paraply rundt seg]

gestipist [gestikulerande gestapo-statistar i norsk svart/kvitt-krigsfilmar produserte tidleg på femtitalet]

gneldrebølgja [i den augneblinken dei første sekstiåttarane er hamna på aldersheim vil du ikkje trenge noen vidare forklaring på omgrepet ]

gondomere [å elske med kondom i ein gondol]

gralle [å gå til ein nabo for å låne koppen, og så til den neste for å be om sukkeret]

grenske [svenske som bur like ved norskegrensa]

grimasete [masete ungar som gjer grimaser samtidig som dei maser]

halmstråmenn [finansakrobatanes hjelpemenn like før dei sit i saksa]

haltarvin [altarvinen presten har gøymt til seg sjølv inst i skåpen i sakristiet og som han alltid får dette merkelege, haltande ganglaget av]

haremsharme [innbyrdes krangel mellom kvinnene i eit harem]

herbariumbrød [flatbrød]

Hermelatura Rasa [meterhøge pyramidar av hermetikkboksar du berre finn i supermarknadene i teikneseriane]

hermeteikning [legge smørpapir over donaldbladet før du set i gang å teikne for slik lettare å kunne matche Carl Barks]

hermetikkhermeneutikk [runden ein boksopnar skal gå i hermetikkboksen, og som kan starte kor som helst i boksen]

hofpoet [ein lyrikar frå Hof i Vestfold]

honnørballett [ballettmatiné putta på plakaten eine og aleine av omsyn til pensjonistane]

horisondere [vakne frå ein hel*$#!!s fest og så freiste finne kva som er opp/ned her i verda]

Instagramofonplate [nedlastbar vinyl]

jaffe [å ta pause under skituren i påskefjellet]

jeksle [å skifte vatn i gebissglaset på nattbordet]

jordjafsing [eit anna ord for ekspropriering]

jordombeiling [å ha elska i alle verdsdelane]

julbærblad [laurbærbladet i juleansjosen]

juleskare [synonymt: sprø svor på snøen]

jøbbel [den type applaus som alle veit er gitt av berre rein høfligheit]

kaligrafitti [kaligrafi utført på ein heller heslig måte]

karme [den fasen under sjukdom der det er vanskeleg å vite om det er hetetokter eller kuldegysningar ein har]

kjønnsorganist [kyrkjeorganist kjønnskvotert til stillinga]

klazz [den som først begynner å klappe midt under eit nummer i ein jazzkonsert utan at andre heilt skjøner kvifor han begynte å klappe akkurat der]

klikktoris [venstre eller høgre trykkfelt på datamusa]

klome [ortografisk visualisering av sjølve ordet klone]

kneskåle [å drikke åleine og så skåle mot kneet sitt]

kolonialtida [tida du hadde sommarjobb på butikk]

kondomnere [vrake ein kondom som har lagt litt lenge utan å bli brukt]

konferansel [ryggsekkane menn kledd i dress og slips kjem halsande med til møtene og konferansane sine for slik å signalisere at dei er mjuke familiefedre og ikkje eingong i slektskap med menn kledd i dress og slips som med stresskoffertane sine kjem halsande til møtene og konferansane sine]

kontinentkontingent [medlemskapskontigenten til EU]

Krystallkatta [kallenamnet den gamle hankatten til tante Lydia får i det han riv ned den siste krystallvasen hennar]

kvedd [han bak deg under alle klassiske konsertar som nynnar med heile tida – og høgst til An der schönen blauen Donau]

kvitsveis [sveisen til gamle menn med kvitt hår]

lakenblad [erotiske magasin der alle modellane er fotograferte i senger]

latterkrympe [latterkrampa idet ho er i ferd med å avta]

laugarlauget [interesseorganisasjon for nynorskfolk som badar saman]

lementært [når det er heilt opplagt at vegen vil føre ut til havet]

lesberanto [universelt kroppspråk blant lesbiske]

Lesjavú [følelsen av å ha vore på Lesja før, medan det i røynda er første gongen du set beina dine i denne fjellbygda]

levre [å snakke rett frå levra – når levra til han du snakkar om er langt nok unna]

lommekjenningar [to som kjenner kvarandre serleg godt; som har vore i kvarandres lommer meir enn ein gong]

longitt [menneske som bur langs same lengdegrad  på kvar si side av ekvator] (t.d. ein frå Finnmark i høve til ein sør-afrikanar)]

lubb [ein person vi kjenner godt nok til å låne noko av – men for dårleg til å låne noko til]

lunafull [å vere påverka av alkohol – på månen]

lyrotiker [poet som skriv berre erotiske dikt]

løkolor [fargesamansetjinga i veggene i hundre år gamle hus – vegger som aldri ar vore skrapa før overmåling nokon gong]

majestettglas [vinglasa på slottet]

malutere [å sitje heilt, heilt stille og late som om du ikkje er heime når det ringer på døra for femte gongen den kvelden og du veit det står fire snørrungar med nisseluer der ute klar til å synge fire vers av nå-ha-vi-vaska-gølve før dei stikk av garde med all mandarinen og all konfekten du har kjøpt inn til jul]

mandelattest [skriftleg fråsegn frå grautkokaren på kven som lille julaften får den nøtteliknande kjerna i nettopp sin tallerken].

marioghuanna! [når ein maispiperøykjande bigamist tidleg på syttitalet snakker om jentene sine]

marsipanikk [ein form for panikk utløyst av frykta for ikkje å få den siste marsipanbiten]

maskingar [barske menn som alle har det til felles at dei er maskerte – eks. Supermann, Batman eller Edderkoppmannen]

Marylanders [flyvertinner som vekker deg under ei oversjøisk flyrute og ikkje lar deg sove vidare før du har takka skikkeleg nei til to tørre kjeks og ein plastkopp  med frysetørra kaffe]

medi3ere [sitte og fundere over  fordeler og ulemper med private helsetenester v.s. offentlege]

mespe [å geispe med lukka munn]

metafonering [å lese telefonen ringer i ein roman i same augneblinken som telefonen ringer]

metazár [ein som snakkar om å snakke i søvne – i søvne]

midas ludens [alt han rører ved vert til tull]

miniret [eit tårn på knappe meteren eller der omkring]

molosjonere [mosjonere ved å gå heilt til endes på ein lang molo hadde det vore ein slik her i innsjøen]

moltevideo [samtidsfilm som berre inneheld scener frå moltemyrer]

monogamask [farfars gamasker vi finn berre ein av]

monotongami [to som etter tjue års ekteskap framleis lever saman]

morarente [lån opptatt i utanlandske bankar – nærmare bestemt i ein av bankane i den svenske tettstaden Mora – også kjend for den store kniv- og trehestproduksjonen sin]

munnsåra [å bli offer for andres sleivkjeft]

munnviking [ein viking som berre er stygg i kjeften]

narkolepsinsomnia [liding hos dei som om morgonen seier dei ikkje har hatt blund på auget gjennom heile natt medan det i røynda var dei som somna først, snorka mest og vakna sist]

narsizist [nazistiske narsisistar]

NAV-karbo [ein type nulldiett du er tvungen til å gå på dei første vekene (noen gonger månadane) medan saka di er til handsamling i den offentlege arbeids- og velferdstenesta]

navlere [fingerrørslene til ein som skal ha fram lodotten som har samla seg i navlen dei siste dagane]

nestropol [den nest største byen i eit land]

nipsvin [gamle flasker matheusvin dekka av blå og kvit stearin som gjorde teneste som dekorasjon på studenthyblar midt på syttitallet]

nome [å gå i galleri med det for auge å gje bileta med tittelen utan tittel skikkelege namn – vanlegvis utført av pensjonerte norsklærarar med alpelue]

nuker [klespokerspel blant nudistar som starter med at alle sit nakne – og der den som først sit fullt påkledd har tapt]

nynsje [å stå i dusjen og ikkje heilt komme på noen sang å synge]

oblate som [å framstå som from og fin medan du i røynda er ein råtass]

omanonanoman [ein frå staten omann med ein sjukeleg trong til heile tida å skulle onanere]

onanipp [den karakteristiske korte svevnen like etter onanering]

ordskorpa [den overfladiske litteraturen]

pakkereise [temareiser der deltakarane gjennom ei veke lærer seg effektiv pakking for charterreiser]

panoramma [ramma til eit panoramabilete]

parasolltoll [avgift du betaler for å legge deg under strandparasollar i syden]

partilederrabatten [det dei trekker frå etter valget; omlag halvparten av det dei lovte]

pilegrimstadreise [kristen sørlending på veg til heimbyen sin]

pupillemisbrukar [ein som flørter hemningslaust utan å meine så mykje med det]

pyromide [ein pyramide etter at han er forsøkt blitt påtent. Også: dei pyramidane som vart bygd for spesielt å huse balsamerte pyromanar]

pessimalt [det optimalt pessimistiske]

poegrafi [antologi over biografiske hyllingsdikt poetane skriv til kvarandre]

porre [å ete sveitsarost ved berre å gjere hola større]

porror [pornografisk skrekkfilm]

prenarsissisme [kjærleiken til seg sjølv ved første blikk]

protonese [polynese under juleavslutningar på eldresenteret der meir enn halvparten av deltakarane har protese]

prutepunktfestival [musikkfestivalar som får artistane sine mykje billigare enn andre festivalar fordi artistane på eit vis er ferdigpruta i utgangspunktet (Staten har allereie tatt halve rekninga)]

puldre [å ha samleie med det meste av kled på]

pølsevever [når noen trur dei er tynne (som i realiteten er ganske tjukke av seg]

ravvel [samansuriet av merkelappar frå Paris, New York, Stavanger, Amsterdam og Tromsø – festa i handtaket på ein gammal amerikakoffert]

restebud [dagen derpå-samling for dei av naboane som ikkje var inviterte til festen kvelden før]

ruinurinering [pisse i domkyrkjeruiner]

runestein [balla til Rune]

røyksoppvarslar [soppkontrollør som har spesialisert seg på røyksoppar]

salkanar [kannibal som berre et vegetarianarar]

saskral [å gå i kyrkja berre fire gonger i livet;  i eigen dåp, i eigen konfirmasjon, i eige bryllup og i si eiga gravferd]

segmentblandar [dette får næringslivsfolk og politikarar påta seg å forklare]

sepetikk [læra om korleis puste berre gjennom munnen når septiktankane i gata vert tømd]

sjaluppslurken [whiskeyslurken som eg innbiller meg kongen alltid tar før han stig i land ein eller annan stad – frå sjaluppen sin]

skalddyr [hunden til ein norrøn diktar]

skaugum [kvae]

skilsmesse [kyrkjeleg høgtidsstund når ektepar skilst]

slankesmie [eit forum av folk som i det minste har tenkt tanken på at dei ein vakker dag skal slanke seg]

slauk [vaksen mann som aldri går frå bordet utan å ha sleikja middagstallerkenen sin]

slømmel [ein du er i full gang med å kalle ein slyngel, men som du plutseleg ser heller burde ha vore kalla lømmel]

snickersadelen [velbeslåtte skigåarar i Nordmarka som plutseleg har fått det for seg at Kvikk Lunch ikkje lenger er fint nok på tur]

snikhyttar [ein som er forbanna på alt og alle og som hyttar med neven mot alt og alle, men berre når han er sikker på at ingen kan sjå han hytte]

snorm [ein som snakkar med seg sjølv i søvne]

snytt [sommarhattar gamle tynne onklar med skjegg og runde briller lager seg i sommarferiane (ved å knyte ein knute i alle fire hjørne av eit lommetørkle)]

solsikkesolslikkarar [folk som ligg under ei solsikke og soler seg]

spejakulere [ligge og tenke på noko heilt anna når det går for deg]

sporlaus vekking [ei type vekking der folk som lover å vekke deg klokka kvart over seks men som du aldri høyrer eller ser noko som helst til]

statanist [dei i ein okkult film som ikkje har noko replikk å seie]

stekko [ekko i stereo]

strykemusikkrommet [vaskerom m/ radio innstilt på NRK Klassisk]

sukkerspinne [å halde i sykkelstyret berre med eine handa og ha eit digert sukkerspinn i andre (men likevel klare å spinne minst to pedaltråkk etter kvarandre)]

sydkeltisk tosnagikar [dyslektisk agnostikar som står midt mellom tur og vilt]

sølibart [mjølk, brødsmuler e.a. som samler seg i barten når kjerringa ikkje er hjemme og kan seie frå]

Sølvpussgutane [når gutane i huset vert sett til å pusse sølvtøyet lille julaften]

søndagsstrukkatur [lene seg godt til bake og la blikket sveipe over taket i stova ein time eller to, til du somnar av heile greia]

søvndobbeltgjengar [å gå i søvne og så møte ein annan som går i søvne som er lik deg som den andre dråpen vatn]

såpeserie [fire eller fleire såper ligande på eit bord etter kvarandre]

søvngjengargjengar [søvngjengarar når dei opptrer i større grupper, tilsynelatande koordinerte og godt førebudde for dei nattlege fellesturane sine]

tampramp [den enden av snora i hetta på fjellannorakken som alltid gøymer seg inne i hetta ein eller annan stad]

Thousand Island Dresin [ein amfibiedresin som gjer det mogleg å komme seg sånn nokonlunde tørrskodd mellom øyer med utbygd jernbanenett]

trefont [skrifttypen du finn i ord og namn rissa inn i barken i treleggen (som oftast berre rette liner)]

trollkrem [einslags knagg å henge den ikkje namngitte spermaen i Asbjørnsen og Moes Erotiske eventyr ]

trommestikk [når trommeslagaren i eit band stikk vokalisten i ryggen med ei trommestikke fordi denne vokalisten syng falskt og urytmisk]

Trendheim [kallenamn; By nord for Dovre som var moderne den gongen det var moderne med bart]

tungenys [å nyse med tunga stikkande ut av kjeften]

turnnips  [krystallvasar og sølvbeger i premieskåpen i turnaranes klubblokale]

tvilerynker [jfr endringer i ansiktuttrykk som går frå smil til tvil]

tørpus [“sandpapiret” i ei kattetunge]

tåkeluren [somnen til ein sterk berusa person]

umiddelsnart [ikkje heilt med ein gong, for å seie det slik]

utsekt [insekt som berre held seg utandørs]

vialium [medisin som fungerer i høve til begge hovuda]

vininnviing [det første glaset i ein trelitar]

virusse [virus som artar seg slik at spanjolen får den engelske sjuka, medan engelskmannen får spanskesjuka]

visjonærstilling [ulike samleiestillingar som har det til felles at partnarane heile tida har augekontakt]

vladivostokmarknesstadar [byar og stadnamn som ikkje har anna til felles enn at dei heng saman i namnet. Andre døme Hamarseille og Kragerøros]

vujadé [følelsen av å ha skrive ordet feil også ein gong tidligare]

vurmel [ein slange som er redd andre slangar]

wagge [å ha sex i ei gammal folkevogn]

zen-nudisme [sitje naken i lotusstilling på veg mot den totale oppvaking]

zorno [nakenbileta måla av den svenske målaren Anders Zorn]

ærlighetssorg [ei sorg som oppstår når du for seint forstod det hadde vore mykje betre hadde du tatt ei kvit løgn]

(seks av omgrepa i Ny norsk ordliste er sterkt inspirert av Douglas Adams´samling The meaning of Liff)

Minneord over Anne-Cath Vestly

(publisert Romsdals Budstikke 18. desember 2008)
av Øystein Hauge

Vi var mange som satt klistra med øret inn til radioen og venta på at du skulle komme og si «Morn, morn». I dag er vi mange som vil takke for alle de fine barnetimestundene vi hadde med deg, Anne Cath. Som vil takke for alle bøkene.

Mormor og de åtte ungene. Ole Aleksander. Knerten og Lillebror. Aurora.
Vi kjenner dem alle sammen. Over 50 bøker skrev hun. Og få har som henne prega norsk barnelitteratur siden de første bøkene hennes kom tidlig på 1950-tallet. I går våkna vi til nyheten om at hele Norges Anne- Cath er død. Et par måneder før hun ville blitt 89 år.
Det er vel knapt den ungen som vokste opp på seksti- og syttitallet ikke har et forhold til Anne-Cath Vestly og bøkene hennes. Om du var født og oppvokst i drabantby eller i et hus langt inni skogen. Store som små elsket vi henne. Og det var ikke bare bøkene. De godt voksne av oss husker også Anne-Cath fra hørespill i NRKs Barnetimen for de minste. Og enda lenger tilbake: Som skuespiller sammen med Alf Prøysen i Barne-tv-serien Kanutten og Romeo Clive.

Det var Tiden Norsk Forlag som gjennom flere tiår skulle gi ut bøkene hennes. Og slik ble det til at jeg ved flere anledninger hadde gleden av å møte Anne-Cath. Og nysgjerrigheten hennes over de nye ansiktene, debutantene som stadig kom til under høstfestene i forlaget var påfallende. Hva heter du? Hva skriver du? Hvor kommer du fra? Slik relasjonene mellom mennesker og generasjoner også er helt vesentlige trekk ved bøkene hennes.

Anne-Cath Vestlys barnebokproduksjon kan vel best sammenfattes som en stor kjærlighet til barn og barndommen. Men hun var langt fra bare en snill mormor.
Hun var også en forfatter som hadde store ambisjoner på bokens og egne vegne og som ville mye med forfatterskapet sitt. Og da hun skrev den første voksenbok i en alder av 83år,var dette nettopp ei bok full av samfunnssatiriske tekster.

Et av de siste festivaljobbene Anne-Cath Vestly gjorde var under Bjørnsonfestivalen i 2002. Jeg hadde behov for å ta en aldri så liten gjennomgang med henne før samtalen vår (billettene var utsolgt ei uke på forhånd). Og jeg husker jeg kikket ned på notatene mine: Norsk kulturråds ærespris i 1994. Spelemannsprisen i 1992. Brageprisens hederspris i 1995. Men det ble aldri noe av noen kavalkade over priser i samtalen vi hadde. Høflig men bestemt ga hun klart uttrykk for at denslags ikke måtte bli det viktigste i samtalen vår.

En av Norges viktigste barnebokforfattere er borte. Bøkene hennes har vært elska av store og små gjennom flere tiår allerede. Og mange er de mammaene og pappaene som i mange år framover vil lese Anne-Cath Vestlys bøker for ungene sine.