Stikkordarkiv: Bob Dylan

Vedstabelen

Helge Torvund: Skal me leggja ein vedstabel saman (Kvalshaug Forlag)
Anmeldt av Øystein Hauge

Heilt frå han som ung student vart introdusert for poesien har diktet vore der, tilstades i livet til Helge Torvund. Gjennom snart førti år (og eg har ikkje klart å finne ut av kor mange bøker) har han vore ei poetisk røyst det ikkje finst maken til i den norske bokheimen.

No er han aktuell med samlinga «Skal me leggja ein vedstabel saman» – ei poesibok med undertittelen «Mine beste kjærleiksdikt».

Og visst er det dikt her om dei to som er glade i kvarandre. Men dette er også ei bok om kjærleiken til naturen og til alt det andre som møter oss i kvardagen. Eller som Torvund sjølv skriv i forordet: «Eg har teke med i utvalet også dikt om vatn, om lys, om valmuar og bokfinkar».

Sterkast i samlinga er etter mi meining dei mange dikta som kretsar om barndom, leik og oppvekst i det jærske landskapet. Og slik blir ikkje dette berre ei samling kjærleiksdikt. Men også ei samling Jærleiksdikt.

Helge Torvund har gjennom diktarlivet sitt stadig utvida det poetiske universet. Han er det vi må kunne kalle ein språkkritikar i den forstand at han ikkje går av vegen for å ta alvorlege oppgjer med det klisjéfylte kvardagsspråket (og ditto maktspråket). Men der ein poet som t.d. Georg Johannesen skriv fram syrlege paradoks er Torvund meir skånsom og velgjer heller å la lommelykta si lyse opp noen váre motbilete for dei som vil lese.

Det fine med desse dikta er dessutan at dei kjem så herleg hulter til bulter. Dette er ei diktbok fri for kunstig redigering og stikkord som maser på deg om å bli med inn under ein eller annan paraply. Her står einskilddiktet fjellstøtt for seg sjølv. Ikkje sidan Kolbein Falkeids samla dikt.. Kunne eg ha skrive. Og skriv det!

Rundt 90 dikt frå åra 1977 til 2012 er med i samlinga. Og som det heiter hos dei som sel knivar og kjøkenreiskap midtsommers på Karl Johan: «Men ikkje nok med dét! Vi gir deg med på kjøpet..». Torvund gir oss med på kjøpet ei knippe nyskrivne dikt! Men der knivselgjaren prakker på oss alskens unyttige kjøkenreiskapar legg Torvund berre ved dikt eg trur vi ein vakker dag vil få bruk for, alle.

Med på kjøpet får du også med noen passe rufsete (herlege!) etterord av to karar med mange års røynsle med både rock og poesi; Bjørn Eidsvåg og Håvard Rem. Sistnevnte sit ein stad i dette etterordet og kiker ned i eit fotografi av Torvund frå under gymnastida: «.. der han fremstår som en hipster, en motebeviss mod, iført en sort, smart dress, sort, smalt slips, solbriller – ikke ulikt Bob Dylan anno 1965-66. Torvund i Soho, Helge på Carnaby Street».

Og seinare i det same, velskrivne etterordet: «Om du krasjet på Torvunds sofa var det Bjørneboe, Dylan og van Gogh som iakttok deg når du våknet i det vesle av morgenlys som trengte gjennom de tunge gardinene».

Trekk frå gardinene. Opne opp for Torvunds lysande kjærleiksdikt.

Den umulige jobben

OPPDATERT 09.10.19:
La meg aller først sakse frå denne bloggen i 2015:

“Joda. Det stemmer at jeg ei lita uke før den kanadiske novellisten Alice Munro fikk prisen i 2013 skrev et aldri så lite essay om hvorfor nettopp Munro kom til å få den ettertrakta prisen. Og det er helt riktig at jeg dagen før utdelingen i 2014 under litteraturbloggen min presenterte franske Patrick Modiano som én av tre aktuelle vinnere. Les mer “.

Men dette er snø som er falt for lenge sidan. Slik Svenska Akademiens sekretær og ei handfull andre medlemmer av de Aderton er det.

Nobelprisen i litteratur 2019 trur eg vil gå til kenyanske Ngugi wa Thiong’o – ein av dei verkeleg store nolevande afrikanske forfattarane. Mannen nærmer seg åtti og har levd dei fleste av sine vaksne liv i eksil (han skriv på morsmålet kikuyu, noko som kenyanske myndigheter ikkje kan finne seg i. 

Om ikkje kenyanaren. Kanskje Claude Magris. Han med Donau du veit. 

(men det er to prisar i år.. og i det minste éin av dei bør gå til ei kvinne. Anne Carson og Margareth Atwood ligg på topp på det som heiter bettinglister. Så eg avstår frå å tippe noen av dei (sjølv om eg gjerne skulle ha sett ei eller begge vinne prisen). 

Men tilbake til den originale bloggposten min fire år tilbake (der også Ngugi wa Thiongó sitt namn opptrer):

Når Svenska Akademiens nye sekretær Sara Danius torsdag klokka 1300 åpner den hvite døra i Stockholm og leser opp navnet på vinneren av årets Nobelpris i litteratur har de naturligvis hatt bak seg en helt umulig jobb. 350 forslag på forfattere til verdens gjeveste litteraturpris er sagt å være et helt ordinært antall kandidater nobelkomitéen har å forholde seg til helt i starten (forslagsfristen 31. januar).

I april blir Akademiet overrakt ei foreløpig liste over aktuelle kandidater – ei liste som nå er skåret ned til rundt 20 navn. Før sommeren har Akademiet kuttet ytterligere ned på lista. Kanskje bare fem forfatternavn befinner seg nå papirarket. Som for alt i verden ikke må lekke ut til oss andre.

Og om oppgaven til de atten medlemmene av Svenska Akademien er nærmest umulig, vet jeg ikke helt hva jeg skal kalle jobben til de av oss som år etter år tar mål av seg til forsøksvis å skulle resonnere oss fram til en vinner.

Joda. Det stemmer at jeg ei lita uke før den kanadiske novellisten Alice Munro fikk prisen i 2013 skrev et aldri så lite essay om hvorfor nettopp Munro kom til å få den ettertrakta prisen. Og det er helt riktig at jeg dagen før utdelingen i 2014 under litteraturbloggen min presenterte franske Patrick Modiano som én av tre aktuelle vinnere. Les mer Men nå er det nytt år. Og i år som i fjor og året før der igjen; noe særlig mønster i hvordan de atten medlemmene i Svenska Akademiet jobber er det jo nærmest umulig å få øye på.

Alderen kanskje? Den yngste prisvinneren er Rudyard Kipling. Han med Jungelboka, du vet. Da han fikk prisen var han bare 42 år. I 2007 ble Doris Lessing tildelt prisen. Da var hun 88. Aldersmessig er spennet stort. Så la oss legge akkurat det kriteriet til side.

Hender det at to forfattere deler på prisen? Joda. Det har hendt. Sist i 1974. Men det har ikke skjedd så mange gangene.

Hvor mange menn har fått prisen? Hvor mange kvinner? Fra 1901 til 2014 er Nobelprisen i litteratur delt ut til 13 kvinner. Den første var Selma Lagerlöf i 1909. Og altså Alice Munro i 2013. Men er dette et misforhold Svenska Akademien bryr seg noe særlig om? Neppe.

Språkmessig, da? Av de 111 prisene fra 1901 har hele 27 forfattere vært engelskspråklige, 14 forfattere har hatt fransk som skriftspråket sitt. Og tysk og spansk h.h.v. 13 og 11. Litteraturprisens hjemland Sverige har gitt hele 7 priser til egne forfattere. Norge har som kjent tre nobelprisvinnere i litteratur. Slik Danmark også har det. Forfattere som skriver på kinesisk og arabisk er det tilsammen bare to (!) av på den celebre lista.

Medlemmene av Akademiet er det naturligvis også nødvendig å være litt nysgjerrige på. Nykommeren i De Aderton forfatteren Klas Östergren vil mange kjenne igjen fra åttitallssuksessen “Gentlemen” hvor vi gjennom tilbakeblikk på femti-, seksti- og syttitallet ble kjent med brødrene Morgan.

Ellers har vi jo hatt på besøk i Molde og Bjørnsonfestivalen flere av akademimedlemmene: Katarina Frostenson (Bjørnsonfestivalen 2000) er innehaver av både Ekelöfprisen, Ferlinprisen og Bellmannprisen og er nok bare en av flere som taler poesiens sak i Akademiet. Og hvilke litterære preferanser har Kerstin Ekman (Bjørnsonfestivalen 1997) og Torgny Lindgren (Bjørnsonfestivalen 1995).

Men til saken; hvem jeg mener kan være aktuell for Nobelprisen i litteratur 2015.

Ei bok jeg leser på min Kindle Paperwhite akkurat nå er The River Between av den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o. Han forsyner seg rått av den lokale muntlige tradisjonen når han skildrer historier fra og historien til hjemlandet sitt. Og som et bakteppe ligger hele tida engasjementet hans mot undertrykking, urettferdighet og utbytting. Forfatteren har forresten vært veldig opptatt av at afrikanske forfattere skriver på afrikanske språk. Og gjennom over tretti år har han skrevet bøkene sine på sitt eget språk Kikuyu. The Riber Between er den første i en trilogi. Som fortsetter med Weep not, Child og A Grain of Wheat. Jeg tror det finnes bare ei bok av ham oversatt til norsk.

Hviterussiske Svetlana Aleksijevitj var gjest under Litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor og det er nobelprisforlaget (om det finnes et forlag som fortjener denne benevnelsen) Solum som har gitt ut hennes Bønn for Tsjernobyl.

Svetlana Aleksijevitj reiste i flere år rundt for å samle historier om livene til de som kom tettest på denne store tragedien vi husker så godt fra over tretti år tilbake. En forfatter jeg ikke kjenner så mye mer til enn det jeg har fått i den første av Tsjernobylbøkene hennes. – Tsjernobyl ga dødsstøtet til Sovjet-kommunismen, har hun sagt i et intervju. Og det som muligens kan bli brukt mot henne er at deler av forfatterskapet hennes ligger et stykke unna fiksjonen.


Svenska Akademiet må også vokte seg vel for at ikke Nobelprisen i litteratur skal bli noen slags pris for lang og tro tjeneste. Og nå motsier jeg meg kanskje en smule. For Philip Roth er godt over åtti og har forlengst slutta å skrive. Likevel. Jeg mener Roth er en som hadde fortjent den store prisen. Mange leste Portnoys besværlige liv da den kom ut her hjemme i for snart femti år siden. Han har et langt og spennende forfatterskap bak seg.

Jeg tenkte jeg ville begrense meg til tre navn. Men den jeg kanskje aller helst hadde sett fikk prisen er den syrisk-libanesiske lyrikeren Ali Ahmad Said Asbar. Ikke hørt navnet før, sier du? Adonis, da? Som i 2007 av Bjørnsonakademiet ble tildelt Bjørnsonprisen. En kjent og kjær fornyer av arabisk lyrikk. Og også poeten som gjennom en mannsalder har arbeidet som brobygger mellom religiøse og nasjonale grupperinger i Midtøsten. Adonis eller Yevgeniy Yevtushenko.

Joyce Carol Oates. 
Romanforfatter. Novellist. Poet. Redaktør. Kritiker. Dramatiker. Amerikansk forfatter med nærmest klippekort til Pulitzer-nomineringene. Kjenner henne fra boka Niagara (ja, vi blir med til Niagara Falls). Men det er flere titalls andre titler å ta av, når det kommer til Joyce Carol Oates. Mange oversatt til norsk. En kandidat jeg tror veldig, veldig mange vil kunne være enig i at ville vært en verdig vinner!

Sørkoreanske Ko Un og japanske Haruki Murakami var på blant de tre navnene jeg presenterte i fjor. Så de får ikke plass blant mine fire i år. Og hva med Jon Fosse og Peter Handke (om vi skal holde oss i Norden). Eller Lydia Davis. Som jeg har lest i mange år og setter svært høyt. Hun har forresten det til felles med Haruki Murakami at de begge leser Dag Solstad. Amerikanske Davis har sogar lært seg norsk ved nettopp å Solstad. Men hun ligger langt, langt nede på alle favorittlister (om hun i det hele tatt har fått plass der). Ismail Kadaré. Sofi Oksanen. Assia Djebar. Pétér Nadas. Sofie Oksanen. Jeg har flere på langlista mi. Kanskje irsk. Kanskje John Banville. Kanskje en ungarer. László Krasznahorkai (også et nytt Kindle-bekjentskap. Satantango. Ei bok for vestlendinger. Her er det mye regn!). Og hva med nederlandske Cees Nooteboom (Bjørnsonfestivalen 2002).

Joda. Alt kan skje når verdens største litteraturpris skal deles ut. Til og med Bob Dylan kan få prisen (nå når Klas Östergren er på plass rundt det litterære bordet. Han kommer jo mer eller mindre rett fra Dylankonsert Om vi ser litt stort og rundt på det). Men la oss ikke tro det skjer.
Men la oss holde oss til shortlist. Og da tror jeg en av disse veldig godt kan vinne prisen:

Ngugi wa Thiong’o – Svetlana Aleksijevitj – Philip Roth – Joyce Carol Oates – Adonis 

Sandviks samling

Kjell Ivar Sandvik: Dype fall, snublende forstand.
(anmeldt av Øystein Hauge)

Som ein annan Harald Sverdrup kveikjer han i høgre klaffetekst rullingsen sin og enser tilsynelatande ikkje så mykje av det som skjer rundt han. Men berre tilsynelatande. For er det noe denne poeten evner, så er det å sjå. Høyr berre her:

VEI

Alt blir tydeligere når du er borte
åpningen i skogen og lyden av regnet

bølgene som slår opp fra steinene i elva
hvor idiotisk lykkelig du var da du gikk
som om du hadde funnet en vei ut
av forstanden

(Diktboka Dype fall, snublende forstand, Kvalshaug Forlag, 2014).

 
Skulle du vere blant dei som trudde diktarar på jakt etter den gode metaforen var ein saga blott vil eg pent be deg bla opp på nærmast kva side som helst i Kjell Ivar Sandviks samling Dype fall, snublende forstand og der finne sterke, språklege uttrykk nytta i overført tyding som ikkje står noe tilbake for verken Arnulf Øverlands barbeinte jente (”gresset kysser hennes føtter”) eller la oss seie ein Rolf Jacobsen når han i ”skrivemaskinenes stormvær i rommet” syner oss noe mykje større enn det du finn mellom kontorets fire veggar. Det handler hos dei alle tre om dette opplagte (men også vanskelege): Comparatio!

No er det ikkje tilfeldig at eg kjem trekkande med forlengst avlidne diktarar (men også med to av våre største) når eg skal seie noe om den rike metaforbruken i ”Dype fall.”. Det er rett og slett noe befriande gammaldagsultramoderne (om det er noe som heiter det, og det er det jo ikkje) ved metaforbruken i samlinga til denne poeten. Poeten som meir enn våger å kaste litterære blikk over til dei som har gått stien før han. Om det er det som skal til for å skrive fram det gode diktet.

Fleire av dikta til Kjell Ivar Sandvik dessutan nærmast roper etter å bli lesne høgt. Ei evne poetar (som har for vane å hente opp av fantasiens djubde dei aller beste bileta) gjerne har; evna til å utløyse eit krav frå oss lesarar om at noen må lese diktet høgt for oss! Høgt for alle å høyre! Det handler sjølsagt om gjenkjenning. Om rørsler som veks og blir store. Rørsler vi så gjerne vil andre også skal få del i. Her og no! Saman med oss!

Sandvik står i eine augneblinken fram som ein uvanleg biletrik poet med roperten i eina handa, for i neste å dempe det heile ned med t.d. bilete av skog og spindelvev. Han har levd med Bob Dylan gjennom store delar av sitt vaksne liv (som m.a. omsetjar). Og slik vi kan lytte oss fram til the longing i backlist hos Dylan, kan ”Dype fall, snublende forstand” også lesast som ei lærebok i korleis lengte. Så absurd det måtte høyrast ut. Som om vi skulle trenge ei lærebok i det å lengte.

For denne poeten er det berre å skrive i vei (skal han rekke minimursteinen ”De Sandvikske Samlinger” (Kvalshaug Forlag, 2040).