Stikkordarkiv: litteratur

Sist lese: «Kom ei jente gåande» av Sigrid Merethe Hanssen.

Foto: Lena Sørensen | Bokomslag: Stian Hole

«Alle bitar fell på plass, det som aldri har blitt snakka om, har endeleg blitt uttalt i ord..», heiter det ein stad i Sigrid Merethe Hanssens rykande ferske roman «Kom ei jente gåande».

Boka hadde eg lagt av i bunka helgelektyre. Saman med Morgenbladet, Klassekampen og Perrins «Å vanne blomster om kvelden». Men boka kom aldri så langt. Som til å bli helgelektyre. Eg blei verande i ho heile fredagen. Frå dei første dramatiske anslaga der ei kvinne midt i livet besøker mo si på dødsleiet:

Tenkt deg at du er denne kvinna. At det mor di fortel under dette møtet velter om på alt du trudde du visste om din eigen barndom. At du må femti år tilbake i tid for å nøste opp i historia til denne jenta som går aleine langs vegen då ein bil stansar og at et i denne bilen sit eit ektepar som «meir enn noko anna i verda ønsker seg eit barn».

For ei fin leseoppleving! For ein velskrive roman! Her er det lys og mørke om kvarandre. Her er det ein forfattar som husholderer godt med dei litterære verkemidla sine. Som lar lesaren dikte noen andre vegar og retningar enn dei forfattaren sjølv til slutt legg for dagen. Det er jo som det skal vere. Slik all god litteratur og skrivekunst skal vere. At vi som les også kan vere meddiktarar!

Så har vi gjennomgåande i boka også denne nesten vårlege, endelause straumen av erindringer, inntrykk og polaroibilete frå sekstitalet – bilete ikkje bare skrive fram innanfor rammene av godt litterært handtverk, men som i like stor grad opptrer som levande bilete, noko filmatisk nærmast, som saman med alt det andre legg seg inn i den valgte hendelsesutviklinga på eit vis som bygger truverde. Som er med på å bygge ro. Ei ro i alt det urolege.

«Setetrekket er klamt mot lår og rygg. Pauline vippar opp døra, ei skjelving går gjennom bilen då døra fjører fram og tilbake. Ho har eit fast grep rundt barnet då ho set sandalhælane i dørken og løftar seg opp frå setet».

Du lurer kanskje på kva som er soundtracket til boka? Sannsynlegvis Heyward/Gershwins «Summertime». Eller. Gløym det med «Summertime». Det blir for lite gåtefullt for denne boka.

Sigrid Merethe Hanssen:
Kom ei jente gåande
182 sider
Samlaget (2022)

Kronprinsessa og halve litteraturpolitiet

La oss ikkje late som om vi utelukkande er opptatt av det kunstnariske. Vi vil sjølsagt også ha lesarar. Mange lesarar!

(av Øystein Hauge, forfattar – publisert i VG 16. juni 2016)

Lenge før litteraturtoget til kronprinsesse Mette Marit nådde endestasjonen sin i helga fann forfattaren det naudsynt å komme med eine grausame salbe mot denne fæle ideen om ein royalistvelsigna litteratur langs toglinene.

Emanuelsen kan med sin beste vilje ikkje sjå at kronprinsessa med sine bøker langs jernbanelinene tilfører norsk litteratur noe i det heile. Men snarare at norsk litteratur og norske forfattarar tilfører henne eit sårt tiltrengt image.

Treng all drahjelp

Den gode litteraturen (som svært ofte også er den smale litteraturen) treng etter mi meninig all den drahjelpa han kan få. Og det er då ikkje noe nytt at kongelege finn sine nisjer av meiningsfulle interessefelt.

Skulle vi ha satt foten ned for kong Olav som gjennom heile sitt vaksne liv hadde ei sterk og ektefølt interesse for norsk skikultur og slik arrestert han for å køyre eit slags kynisk merkevarebyggingsløp? Skulle vi stengt dørene til kunstgalleria for dronning Sonja og hindra henne i å samarbeide med landets framste biletkunstnarar?

Det er når dei smiler og vinker frå balkongar tomheten i monarkiet etter mi mening er på sitt mest synlege. Ikkje dei når dei kan observerast lidenskapleg opptatt i kunstgalleria, på idrettsarenaen eller under litteraturfestivalar og i litteraturtog.

Vi vil sjølsagt ha lesarar også!

Med lang fartstid i medie- og forlagsbransjen veit dessutan Birger Emanuelsen betre enn noen andre korleis dette spelet fungerer. Og no snakker eg om vi som skriv. Vi har begge sete i møter med marknadsansvarlege i forlaga og drøfta mediestrategi knytt til den siste boka vår. Som svært mange andre med bøker på beddingen har også Emanuelsen blogga i skamlaus eigenpromotering.

Og eg trur vel ikkje han sjølv ville nølt ein augneblink om det tett opp mot ei ny bok tilfeldigvis også skulle dukke opp ein ledig plass i litteraturtoget der kronprinsessa sjølv byr på togturen.

Og la oss ikkje late som om vi utelukkande er opptatt av det kunstnariske. Vi vil sjølsagt ha lesarar også. Mange lesarar!

Derfor underteikner vi kontrakter med forlaget i god tid før boka er i bokhandelen. Og vi seier oss villige til å stille opp i møte med aviser, radio eller fjernsyn. Litteraturfestivalar. Bokhandlarsigneringer. Vi krysser av og signerer villig vekk. Og slik sel litt av sjela vår når boka endeleg er på plass i bokhandelen. Vi gir ut bøkene våre på forlag der det sjølsagt og heldigvis er ein porsjon katedral att, men der børsen etterkvart er blitt det dominerande som berre veks seg større og større.

Svært mykje av det vi er med på ligg milevis unna dei kunstnariske sidene ved bokpublisering. Vi er med på det sjølve! Og derfor er det lett for meg å ynskje god togtur til dei av forfattarkollegaene mine som drar på tur med kronprinsessa.

Insinuasjoner

Tett på Bjørnsonfestivalen gjennom dei to siste tiåra har eg hatt høve til nettopp å sjå kronprinsessa, men også prinsesse Märtha Louise og kronprins Haakon Magnus, dei gongene dei har opna festivalen eller på anna vis tatt del i festivalprogrammet. Og eg ville ha vore veldig forsiktig med nærmast å insinuere at dei på botnen ikkje er dei litteraturinteresserte menneska dei utgir seg for å vere. Som måtte ha eitt eller anna slags kynisk målsetting om først og framst å ville smykke seg med kunsten og litteraturen.

Målet med litteraturtogreisene har vore å skape leselyst og leseglede under mottoet «det fins en bok for alle», seier kronprinsessa. Og held fram: «I litteraturen finner jeg igjen både lyset og mørket. Dette gjør det lettere for meg selv å akseptere den jeg er.»

Ja. Nettopp. Og då peiker ho samtidig på noe heilt grunnleggande ved litteraturen (når denne er på sitt beste): Som ei kunstart som evner å skape erkjenning på eit vis du knapt finn andre stader.

Vi treng fleire litteraturformidlarar. Ikkje færre.

Les også Emanuelsens tilsvar: Holde deg til saken, Hauge!

Den umulige jobben

OPPDATERT 09.10.19:
La meg aller først sakse frå denne bloggen i 2015:

«Joda. Det stemmer at jeg ei lita uke før den kanadiske novellisten Alice Munro fikk prisen i 2013 skrev et aldri så lite essay om hvorfor nettopp Munro kom til å få den ettertrakta prisen. Og det er helt riktig at jeg dagen før utdelingen i 2014 under litteraturbloggen min presenterte franske Patrick Modiano som én av tre aktuelle vinnere. Les mer «.

Men dette er snø som er falt for lenge sidan. Slik Svenska Akademiens sekretær og ei handfull andre medlemmer av de Aderton er det.

Nobelprisen i litteratur 2019 trur eg vil gå til kenyanske Ngugi wa Thiong’o – ein av dei verkeleg store nolevande afrikanske forfattarane. Mannen nærmer seg åtti og har levd dei fleste av sine vaksne liv i eksil (han skriv på morsmålet kikuyu, noko som kenyanske myndigheter ikkje kan finne seg i.

Om ikkje kenyanaren. Kanskje Claude Magris. Han med Donau du veit.

(men det er to prisar i år.. og i det minste éin av dei bør gå til ei kvinne. Anne Carson og Margareth Atwood ligg på topp på det som heiter bettinglister. Så eg avstår frå å tippe noen av dei (sjølv om eg gjerne skulle ha sett ei eller begge vinne prisen).

Men tilbake til den originale bloggposten min fire år tilbake (der også Ngugi wa Thiongó sitt namn opptrer):

Når Svenska Akademiens nye sekretær Sara Danius torsdag klokka 1300 åpner den hvite døra i Stockholm og leser opp navnet på vinneren av årets Nobelpris i litteratur har de naturligvis hatt bak seg en helt umulig jobb. 350 forslag på forfattere til verdens gjeveste litteraturpris er sagt å være et helt ordinært antall kandidater nobelkomitéen har å forholde seg til helt i starten (forslagsfristen 31. januar).

I april blir Akademiet overrakt ei foreløpig liste over aktuelle kandidater – ei liste som nå er skåret ned til rundt 20 navn. Før sommeren har Akademiet kuttet ytterligere ned på lista. Kanskje bare fem forfatternavn befinner seg nå papirarket. Som for alt i verden ikke må lekke ut til oss andre.

Og om oppgaven til de atten medlemmene av Svenska Akademien er nærmest umulig, vet jeg ikke helt hva jeg skal kalle jobben til de av oss som år etter år tar mål av seg til forsøksvis å skulle resonnere oss fram til en vinner.

Joda. Det stemmer at jeg ei lita uke før den kanadiske novellisten Alice Munro fikk prisen i 2013 skrev et aldri så lite essay om hvorfor nettopp Munro kom til å få den ettertrakta prisen. Og det er helt riktig at jeg dagen før utdelingen i 2014 under litteraturbloggen min presenterte franske Patrick Modiano som én av tre aktuelle vinnere. Les mer Men nå er det nytt år. Og i år som i fjor og året før der igjen; noe særlig mønster i hvordan de atten medlemmene i Svenska Akademiet jobber er det jo nærmest umulig å få øye på.

Alderen kanskje? Den yngste prisvinneren er Rudyard Kipling. Han med Jungelboka, du vet. Da han fikk prisen var han bare 42 år. I 2007 ble Doris Lessing tildelt prisen. Da var hun 88. Aldersmessig er spennet stort. Så la oss legge akkurat det kriteriet til side.

Hender det at to forfattere deler på prisen? Joda. Det har hendt. Sist i 1974. Men det har ikke skjedd så mange gangene.

Hvor mange menn har fått prisen? Hvor mange kvinner? Fra 1901 til 2014 er Nobelprisen i litteratur delt ut til 13 kvinner. Den første var Selma Lagerlöf i 1909. Og altså Alice Munro i 2013. Men er dette et misforhold Svenska Akademien bryr seg noe særlig om? Neppe.

Språkmessig, da? Av de 111 prisene fra 1901 har hele 27 forfattere vært engelskspråklige, 14 forfattere har hatt fransk som skriftspråket sitt. Og tysk og spansk h.h.v. 13 og 11. Litteraturprisens hjemland Sverige har gitt hele 7 priser til egne forfattere. Norge har som kjent tre nobelprisvinnere i litteratur. Slik Danmark også har det. Forfattere som skriver på kinesisk og arabisk er det tilsammen bare to (!) av på den celebre lista.

Medlemmene av Akademiet er det naturligvis også nødvendig å være litt nysgjerrige på. Nykommeren i De Aderton forfatteren Klas Östergren vil mange kjenne igjen fra åttitallssuksessen «Gentlemen» hvor vi gjennom tilbakeblikk på femti-, seksti- og syttitallet ble kjent med brødrene Morgan.

Ellers har vi jo hatt på besøk i Molde og Bjørnsonfestivalen flere av akademimedlemmene: Katarina Frostenson (Bjørnsonfestivalen 2000) er innehaver av både Ekelöfprisen, Ferlinprisen og Bellmannprisen og er nok bare en av flere som taler poesiens sak i Akademiet. Og hvilke litterære preferanser har Kerstin Ekman (Bjørnsonfestivalen 1997) og Torgny Lindgren (Bjørnsonfestivalen 1995).

Men til saken; hvem jeg mener kan være aktuell for Nobelprisen i litteratur 2015.

Ei bok jeg leser på min Kindle Paperwhite akkurat nå er The River Between av den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o. Han forsyner seg rått av den lokale muntlige tradisjonen når han skildrer historier fra og historien til hjemlandet sitt. Og som et bakteppe ligger hele tida engasjementet hans mot undertrykking, urettferdighet og utbytting. Forfatteren har forresten vært veldig opptatt av at afrikanske forfattere skriver på afrikanske språk. Og gjennom over tretti år har han skrevet bøkene sine på sitt eget språk Kikuyu. The Riber Between er den første i en trilogi. Som fortsetter med Weep not, Child og A Grain of Wheat. Jeg tror det finnes bare ei bok av ham oversatt til norsk.

Hviterussiske Svetlana Aleksijevitj var gjest under Litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor og det er nobelprisforlaget (om det finnes et forlag som fortjener denne benevnelsen) Solum som har gitt ut hennes Bønn for Tsjernobyl.

Svetlana Aleksijevitj reiste i flere år rundt for å samle historier om livene til de som kom tettest på denne store tragedien vi husker så godt fra over tretti år tilbake. En forfatter jeg ikke kjenner så mye mer til enn det jeg har fått i den første av Tsjernobylbøkene hennes. – Tsjernobyl ga dødsstøtet til Sovjet-kommunismen, har hun sagt i et intervju. Og det som muligens kan bli brukt mot henne er at deler av forfatterskapet hennes ligger et stykke unna fiksjonen.

Svenska Akademiet må også vokte seg vel for at ikke Nobelprisen i litteratur skal bli noen slags pris for lang og tro tjeneste. Og nå motsier jeg meg kanskje en smule. For Philip Roth er godt over åtti og har forlengst slutta å skrive. Likevel. Jeg mener Roth er en som hadde fortjent den store prisen. Mange leste Portnoys besværlige liv da den kom ut her hjemme i for snart femti år siden. Han har et langt og spennende forfatterskap bak seg.

Jeg tenkte jeg ville begrense meg til tre navn. Men den jeg kanskje aller helst hadde sett fikk prisen er den syrisk-libanesiske lyrikeren Ali Ahmad Said Asbar. Ikke hørt navnet før, sier du? Adonis, da? Som i 2007 av Bjørnsonakademiet ble tildelt Bjørnsonprisen. En kjent og kjær fornyer av arabisk lyrikk. Og også poeten som gjennom en mannsalder har arbeidet som brobygger mellom religiøse og nasjonale grupperinger i Midtøsten. Adonis eller Yevgeniy Yevtushenko.

Joyce Carol Oates. Romanforfatter. Novellist. Poet. Redaktør. Kritiker. Dramatiker. Amerikansk forfatter med nærmest klippekort til Pulitzer-nomineringene. Kjenner henne fra boka Niagara (ja, vi blir med til Niagara Falls). Men det er flere titalls andre titler å ta av, når det kommer til Joyce Carol Oates. Mange oversatt til norsk. En kandidat jeg tror veldig, veldig mange vil kunne være enig i at ville vært en verdig vinner!

Sørkoreanske Ko Un og japanske Haruki Murakami var på blant de tre navnene jeg presenterte i fjor. Så de får ikke plass blant mine fire i år. Og hva med Jon Fosse og Peter Handke (om vi skal holde oss i Norden). Eller Lydia Davis. Som jeg har lest i mange år og setter svært høyt. Hun har forresten det til felles med Haruki Murakami at de begge leser Dag Solstad. Amerikanske Davis har sogar lært seg norsk ved nettopp å Solstad. Men hun ligger langt, langt nede på alle favorittlister (om hun i det hele tatt har fått plass der). Ismail Kadaré. Sofi Oksanen. Assia Djebar. Pétér Nadas. Sofie Oksanen. Jeg har flere på langlista mi. Kanskje irsk. Kanskje John Banville. Kanskje en ungarer. László Krasznahorkai (også et nytt Kindle-bekjentskap. Satantango. Ei bok for vestlendinger. Her er det mye regn!). Og hva med nederlandske Cees Nooteboom (Bjørnsonfestivalen 2002).

Joda. Alt kan skje når verdens største litteraturpris skal deles ut. Til og med Bob Dylan kan få prisen (nå når Klas Östergren er på plass rundt det litterære bordet. Han kommer jo mer eller mindre rett fra Dylankonsert Om vi ser litt stort og rundt på det). Men la oss ikke tro det skjer.
Men la oss holde oss til shortlist. Og da tror jeg en av disse veldig godt kan vinne prisen:

Ngugi wa Thiong’o – Svetlana Aleksijevitj – Philip Roth – Joyce Carol Oates – Adonis