Stikkordarkiv: Øystein Hauge

Ein samtale om poesi (40 min)


I serien «Fole gode dikt» møter vi programleiar og poeten Endre Ruset i samtale med poetar med sterk tilknyting til fylket vårt. Denne gongen får vi møte poeten Øystein Hauge. Han kjem frå Vegårshei i Agder, men flytta til Romsdal i 1982. Filmen er produsert av Lyd & Sceneproduksjon AS og produsent Rolf Magnus Orø, med støtte frå Møre og Romsdal Fylkeskommune.

Feleslåttar på jorda

Edvard Hoem: Felemakaren
Forlaget Oktober (2020)
Anmeldt for Romsdals Budstikke av Øystein Hauge

Edvard Hoem har skrudd i stemmeskruane sine til nok ei finstemd forteljing om folk i eiga slekt. Men så skal det jo spelast også.

Vi vil lese om dei som levde før oss. Vi vil kjenne smaken av kaldgraut og dobbeltdestillert brennevin. Eimen av sveitte og angen av tørt høy. Og ein sjeldan gong kanskje også sette nasen til svisker og sirup. Til damask, fløyel og kvit silke. Men Hoems siste verk «Felemakaren» skjuler langt større løyndomar enn dei ein finn i krambuskuffene i kjøpstadene Molde og Kristiansund.

Romanens bakteppe fekk vi riss av allereie i «Heimlandet. Barndom» (1985). Den unge tenestejenta Guri Sachariasdatter skal ha barn med Pe, halvbror til seinare felemakar Lars Olsen Hoem. Pe blir mistenkt for drapet, men seinare frifunne. Fri folkesnakket skal han likevel aldri bli. Sjølv dei to brørne snakker ikkje med kvarandre på femti år.

Romanens hovudperson Lars Olsen Hoem (1782–1852) har store sjømannsdraumar, men skal snart gi seg i kast med eit sjøliv annleis det han hadde tenkt seg. Den 7. januar 1801 ror nittenåringen over til lensmannsgarden på Tornes der amtmann Sommerfeldt og hans folk ventar. Admiralitetet i Københamn vil ha unge menn frå norskekysten ned til Kongens by. Gutar som frå barnsbein av er godt vane med båtlivet. Tosten frå Harøy er ein anna kar vi finn i matrosmønstringa på storgarden Moldegaard dagar seinare; Ei gudfryktig sjel som trøystar jamnaldringen frå Hoem med at alt kjem til å gå bra når dei berre har Jesus med seg. Lekpredikanten Hans Nilsen Hauge har nyss halde møte ute på Ona.

Dramatikken som finn stad dagane før Lars Olsen Hoem ender opp i fangeskipet Brave overlèt vi til deg som sit med boka å lese fram. Også korleis Lars blir handlangar til den franske medfangen og felebyggaren ombord, der han seinare sjølv skal lære seg handverket. Det var fem harde år. Og ikkje minst: Kosten var skrinn. Når dei engelske offisersfruene, etter at dei hadde ete, kasta avfall utfor rekka over dei, var det om om å gjere å handle: «… dei som var påpasselege nok, kunne gripe både sildehovud og potetskal i fallet».

«Kva slags målestokkar skal eit menneske eigentleg målast med?». Eit spørsmål Lars stiller seg i alders år etter livet saman med Gunhild. Der og då bestemmer Lars seg for å bygge ei fele betre enn alle dei andre han har bygd så langt.

I eit konkret men på same tid også poetisk språk skriv Edvard Hoem fram for deg i «Felemakaren» først og fremst kvardagsmennesket. Alt i ei sanseleg og handgripeleg form. I møta mellom småkårsfolk og øvrigheita. Mellom dei smålåtne og dei brautande. Med ein språkleg rausheit og driv i forteljinga som vekslar mellom krigens redselsrop og dei såre tonane frå instrumenta slik dei etterkvart veks fram mellom hendene på felemakaren.

Historia om Lars er ei historie som går frå fødsel til død. Og forfattaren kan enkelte stader by på knippe av noko melodramatiske og i overkant følelseslada passasjar. Men der han tar seg fort inn att. Skriv hendingar og handlingar tilbake i røynda. I det jordbundne. Slik vi kjenner det att frå dei andre bøkene i slektssoga. Om ei anna tid men likevel her og no. Fortidig utan å vere antikvarisk. Og heilt mot slutten i denne filmrullen av ein roman dette gilde biletet:

Den gamle mannen har nyss lauga seg i trestampen døtrene hans har hatt varmvatn i då felemakaren legg eit handkle om livet, finn vegen ut i mørket utanfor, og rullar seg i snøen:

«Stoppar hjartet mitt no, blir det ei lett sak å stelle meg til gravferd!».

 

 

 

 

Lars Petter Sveen: Nordriket

Eg har lese for Romsdals Budstikke romanen NORDRIKET av Lars Petter Sveen

I Lars Petter Sveens siste roman «Nordriket» har heimlege kyrkjer og forsamlingshus fått ein meir sentral plass enn det vi elles finn i skjønnlitterære beretningar frå slagmarka. Og til alt overmål opptrer i forteljinga lokale stadnamn som både Vevang og Haukåsdalen. Gløym likevel alt som har med heimstaddikting, harmonisk salmesong og tombola å gjere. Stålsett deg heller for rå geriljakrig og religiøs ekstremisme i ei fiktiv verd. Men også for ei framsyning av grenselaus eigenrettferdigheit.

For som i andre religiøse krigar handlar det også i Nordriket om at nokon trur seg valde ut av Gud: «Vi er utvalde, og vi må gøyme det i hjarta våre til den dagen kjem då vi blir bedde å stå fram slik Gud har skapt oss». Og i dette hierarkiet av åndeleg leiarskap finn vi også disiplar. Disiplar som arbeider for kyrkja og rapporterer til meisteren. Meister Olav. Kommandanten av dei trufaste. Disiplane nyklipte, reine og med tatoverte fingrar: «Korsa på ringfingrane er som to sverd når eg held hendene opp framom meg». Slik er det desse Herrens tenarar ser det.

Sveen er nærmast blitt som ein nestor å rekne når det kjem til meisterlege skildringar og dramatiseringar av menneskelege relasjonar innanfor rammene av «desperasjon, forfall og undergang» (slik ein bokmeldar eingong formulerte det rundt Corman McCarthys litteratur). Der heller ikkje barnet slepp unna. Her eit hjarteskjerande døme på kristen oppseding:

Faren som set seg på huk ved sida av guten og seier han har eit vilt dyr inni seg. Faren som seier guten må lære seg å sleppe ut villdyret. Faren som slår. Faren som tar guten med til eit hus inst i ein kjerreveg der det opp mot veggen heng ein halvroten saueskrott. Guten som må ta den seige, blodete saueskrotten på nakken og bere han heim:

«Kom, (seier faren), «du skal bere skrotten heile vegen tilbake. Du skal hugse tyngda av denne sauen og kva eg har sagt til deg. Aldri ta for lett på kreftene vi har og kva vi er i stand til».

I eit klart og ualminneleg kraftfullt språk vert denne bestialitetens historie skriven fram. Der forfattaren maktar det kunststykket å kontrastere kald krigsterminologi – med omgrep vi kjenner att som ekte varme og menneskeligheit. Der forfattaren i eine augneblinken skriv om nådelaus vald i Guds namn. For i neste å leike seg med eit vell av referansar til heilage skrifter. I romanen finst omskrivne sitat av både Mullah, Mika og Moses. Men mest lar denne lesaren seg vederkvege av dei mange plausible referansane til Salmane. Slik er Nordriket også er blitt ein djupt poetisk roman. 

Ei historie om krigens råskap. Ei historie om eit folk der kvar og ein «vart ein annan under krigen». Men også ein 260-siders lang velskrive allegori over militære rørsler aktive akkurat no. Under heilt andre himmelstrok enn våre.

 

 

 

 

I Jordmor-Stinas spor

Edvard Hoem: Jordmor på jorda
(Forlaget Oktober, 2018)
Anmeldt av Øystein Hauge (for Romsdals Budstikke)

‘Livets reknestykke går aldri heilt opp’ står det å lese ein stad i det som blir den sjuande boka i Edvard Hoems eventyr av ei slektskrønike. Vi har frå før lese og gråte oss gjennom dei fire amerikabøkene. Som vi har gjort det med ‘Mors og fars historie’ og ‘Heimlandet. Barndom’. Så går i det minste bokserien snart opp.

I Jordmor på jorda er tida inne for å bli kjend med forfattarens tippoldemor Marta Kristine Nesje, mor til Knut Hansen Nesje som vi kjenner frå ‘Slåttekar i himmelen’. Og det heile starter attende i året 1800 då Marta Kristine fyller sju. Tjue år seinare skal husmannsjenta gå den lange vegen frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor. Og med eksamenspapira i sekken går ho same vegen heimatt.

Marta Kristine hugsa barneåra sine som ‘ein einaste stor arbeidssong der riveskafta dansa den heftige dansen sin’. Men ho skulle snart få møte andre og hardare sider ved tilveret. Det var rett nok ein gledens dag då Hans Nesje henta henne i båten og ‘fossrodde medan han song så det høyrdest vidt utover’. Men også samlivet med drøymaren Hans skulle by på vanskar.

Det er sjølsagt ikkje råd for nokon forfattar å skulle gå tohundre år attende i tid og så i detaljar og dialogar evne å fortelje den autentiske historia om tippoldemor si. Og når denne boka også må klare seg utan veven av skjebner samanvovne gjennom kyrkjebøker, brev og historier, slik vi kjenner det frå amerikabøkene, kva blir då att til lesaren?

Først og framst ei drivande godt fortalt historie med ein detaljrikdom og anekdoter som kan ta pusten frå ein. Som her då Marta Kristine for fyrste gong vert beden inn hos sjølvaste distriktskirurgen i Molde by, tyskfødde Johan Anton Adrian Wolf, og der den unge jenta frå enkle kår overvelda tar inn der i stova: ‘… utstoppa fuglar, ein hønsehauk og ein stor ramn. Jaktvåpen. Speglar, kartrullar og protokollar, medisinske illustrasjonsplansjar, tavler som viste menneskekroppen invortes, og ein bibel på framande språk, tyske måtte det vere, bibelen låg oppslått på stuebordet’. Eit eventyr for henne.

Eller når Jordmor-Stina påfallande rak i ryggen stig ut av hestevogna eller båten:

Det gjekk ord om at det var fordi ho hadde ei hemmeleg tong som legane ikkje tillét henne å ha, innsydd i stakken, og når det stod om liv og død, jaga ho alle andre ut og tok tonga fram.

I ‘Jordmor på jorda’ har Edvard Hoem igjen skrive fram ei varm historie i eit gjennomgåande poetisk og vakkert språk. Bildesekvensar på bildesekvensvar der vi berre vil ha meir. Dessutan eit verk med ein sterk autensitet reint stilistisk, også når det kjem til tidskoloritt.

Så finst det tekstparti der vi nok kunne ynskt oss at forfattaren hadde gitt oss ørlite meir tid og rom, serleg dei stadene der nye personar vert skildra og skrivne inn. Men ei innvending vi meir enn gjerne legg til side om forfattaren no berre lover oss ei neste bok. Ei bok der han hopper fram til etter ‘Mors og fars historie’ og skriv fram sitt eige liv.

Som lesarar er vi der no!

Medrivande om lengt

Brit Bildøen: Tre vegar til havet (Samlaget, 2018)
Anmeldt for Romsdals Budstikke av Øystein Hauge, 17. oktober 2018

Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth har det til felles at dei begge har skrive tett opptil eigne liv, for i neste omgang å insistere på at bøkene deira må lesast som fiksjon. Som noko som er dikta opp. No har dei fått selskap av Brit Bildøen.

Forfattaren har i intervju sjølv avslørt at ho med romanen ‘Tre vegar til havet’ bidrar sterkt til den såkalla virkelighetslitteraturen. Men som lesarar vil vi ikkje ha det same behovet for å drøfte og etterprøve sanningsgehalten i dei ulike partia av romanen, slik vi har sett blitt gjort med bøkene til forfattarkollegene hennar. For når eit verk på den eine sida tar opp i seg antatt autentiske faksimiler frå brevveksling romanpersonen har hatt med offentleg forvalting, for i dei neste boksidene å la romanpersonen låse seg inn heime hos saksbehandlaren og slik gå inn i ei fase av hardcore stalking, er vi som lesarar alle i stand til nokonlunde å fornemme skiljelinene mellom røynd og fiksjon.

I to av romanens tre delar møter vi ei kvinne som opplever å få avslag på søknaden om å adoptere eit barn frå Kina. Vi møter ei kvinne som gjennom fire lange år har stått i kø for å få heim barnet frå den andre sida av jordkloden. Som har venta seg gal på ungen. Som tidleg i forteljinga har eit reflektert syn på heile morskapsrolla. Men der atferden snart ber preg av rein håpløyse, fortviling og etterkvart openberr sinnsforvirring. Og som fører til at kvinna snart får innover seg ein sjukeleg trong til å forfølgje saksbehandlaren sin i Bufetat, den statlege organisasjonen ansvarleg for adopsjonssøknadane her i landet.

Stova var rotete, men ikkje meir enn ein kan forvente når ein kjem på uventa besøk. Kvinna stod midt på golvet, lyttande, mens ho prøve å ta inn korleis det såg ut der. Ho hadde ingen fluktplan. Men enno var det tidleg på ettermiddagen.

Hemnlysta hennar er på eit vis grenselaus, men reint litterært framstår handlingene likevel som diskrete og dempa utførte. Også når vi som lesarar blir dratt inn i scener av rein galskap og krypande uhygge. Eit bel lurte denne lesaren på om det var ein klassisk psykologisk thriller han sat med mellom hendene.

Gjennom eit levande og presist språk maktar forfattaren av romanen det kunststykket å la ei bunke offentlege sakspapir utgjere fundamentet i ei intens og svært medrivande historie. Om ei kvinne og hennar skjebnesvangre møte med byråkratiet.

Brit Bildøen må med «Tre vegar til havet» ha skrive ein av haustens beste romanar.

The Little Humming Book

ANE BRUN: WORDS
Review by Øystein Hauge (originally published Romsdals Budstikke)

THE LITTLE HUMMING BOOK

If we go 30 years back in time, many of us will remember the discussion brought forward by the literature professor Georg Johannesen when he criticized the lyrics of popular singer/songwriter Åge Aleksandersen. But using the same criteria of quality for judging lyrics as we do published poetry is as questionable as removing Dylan´s voice when reviewing his music.

WORDS is Ane Brun´s complete collection of lyrics so far. And is the first book I´ve heard of where you can choose between four different front covers. But let us leave the cover aside. I am more interested in if the artist manages to bring some of the magic she creates with her personal voice and guitarplaying into the printed format.

As we already know, there´s a lot of love here. But you’ll have to look elsewhere if you´re looking for classic love stories as you hear in most country music. Ane Brun´s lyrics introduce us to a different kind of love, if we can put it that way. A love that in almost a Kate Bush-kind of way is camouflaged by the imagery and hidden in-between the lines. And in that way it has a stronger emotional impact.

You smiled at me through a dirty windshield/
You just got back from where the cyclone hit

As I read through the pages I get more and more convinced that this is an artist who puts down a lot of work in her lyrics. And that´s also how we prefer to think about a real singer-songwriter. First and foremost a musician, but also a poet. We expect a strong and personal performance, but we also demand authenticity and presence in the lyrics.

Sure, it´s soft and vulnerable. And it´s sweet and fragile. But nevertheless, these are lyrics that grab you and shake you. Even on their own – without the music – her words move from one song to the next about someone on his or her way to new cities, someone on the move, someone who has got to get away. The combination of her soft musical expression spun around vulnerable lyrics has somehow become this artist´s trademark.

If you grew up with vinyls, and know the feeling of opening up the most amazing booklets with lyrics by Dylan, Doors and Deep Purple, then you also know what WORDS is about. It´s about giving the listener a chance to once again read and hum along with the music in this new world of digital streaming. The way we used to do with the Beatles´ ‘Rubber Soul’.

Now we can hum with Ane Brun´s ‘Rubber and Soul’.

 

George Mackay Browns poesi

George Mackay: For øyane syng eg
Dikt i utval – gjendikta av Jostein Sæbøe (Nordsjøforlaget, 2015)
Anmeldt av Øystein Hauge for Romsdals Budstikke

På gravsteinen til orknøyingen og poeten George Mackay Brown (1921 – 1996) står det å lese: ‘Riss inn runene / ver så nøgd med stilla’ (originalt: ‘Carve the runes / Then be content with silence’). Denne nærmaste poetiske trusvedkjenninga er henta frå diktet ‘Eit arbeid for diktarar’ er no tilgjengeleg gjennom samlinga ‘For øyane syng eg’ i meisterleg gjendikting ved Jostein Sæbøe.

Heile tolv diktsamlinger frå George Mackay Browns hand er kjelder Sæbøe har ausa frå. I det som er blitt ei usedvanleg vakker samling dikt frå vest i havet. Ei feiring av ‘den vesle grøne verda’ Orknøyane, der poeten levde tett på naturen og havet mesteparten av livet sitt.

George Mackay Brown er peika på som ein ein av Skottlands største poetar i det tjuande århundre. Og ein av dei som går god for den litterære kvaliteten hos denne unike observatøren er Seamus Heany: ‘Eg har aldri noen stad sett Brown få den rosen poesien hans eigentleg fortener’.

I dikta George Mackay Brown skriv fram over det tidlause Orknøyane er det likevel referansar til samtida å spore: opposisjonen til det materialistiske, til kapitalkreftene, som heile tida er tilstades mellom tekstlinjene. Det materialistiske som han i sjølvbiografien sin kaller: ‘A rootless utilitarian faith, without beauty or mystery’.

Mest kraftfull er Brown i samlinga ‘Fishermen with Ploughs’ (1971) der Sæbøe har vore og henta heile seks dikt. Men allereie i debutsamlinga ‘The Storm’ (1954) letter GMB på sløret over tematikken han seinare stadig vil vende attende til. ‘Ved første rop av daggry vakna han / knytte støvlane og klora etter lopper / dyppa andletet i den skvalpande kjelda / og glefsa i seg bitane med brød og ost’.

Vi snakker i poesien om imagistane. Og Brown er fleire gonger blitt kopla til kanskje den mest kjende av dei alle; Ezra Pound. Bilete bygd opp rundt ein nærmast total objektivitet, der biletet må snakke for seg sjølv. Og det er kanskje i dei høst improviserte versjonane av haikudiktet at denne objektiviteten er mest synleg: ‘Alltid ved stranda, kyrkje og kyrkjegard. / Sogene om dei døde, dei innhogde namna / vende mot aust, inn i det første lyset, blant sjølydar’.

Den etterkvart så røynde gjendiktaren Jostein Sæbøe er også ansvarleg for bokas fyldige etterord innehaldande klåre riss av livet til mannen bak det poetiske universet vi no blir kjende med i denne tvers gjennom velkomponerte samlinga.

Drankarar og galningar

Drankarar og galningar
Knut Ødegård

Dikt i utval (CappelenDamm, 2015)

Anmeldt av Øystein Hauge

Mitt første møte med Knut Ødegård fann stad i ein folkevognbuss på veg frå Molde til Ålesund i 1991. Bokhandlaren Ola Gjendem var sjåfør. Alle tre hadde vi med oss bøker vi skulle snakke om på radioen. ‘Kinomaskinst’. Det var noe uvant konkretistisk over tittelen på boka til poeten frå Holgarden. «Eg var eit barn / med lydlaus gråt / om nettene. Må ikkje / vekkja opp fars uniformslue / i skåpen». Dette kan ikkje ha vore ei lett bok å skrive, hugsar eg eg tenkte. Alt som ikkje kan snakkast om. Som han likevel snakker om.

Poeten Endre Ruset har valt å ta med samtlege dikt frå nettopp ‘Kinomaskinist’ når han i den storslagne ‘Drankarar og galningar’ presenterer eit omfattande utval av Ødegårds jordnære og særeigne poesi. Mannen i tversoversløyfa som i 1969 starta si diktargjerning med ‘Drøymaren, vandraren og kjelda’ – og som fram til ‘Det blomstra så sinnsjukt’ (2009) har sendt frå seg den eine samlinga etter den andre der nettopp evna til å løfte det lokale og nære over i det vi gjerne omtaler som universell litteratur, vert så grundig dokumentert.

I ei tid då plakatpoesi var høgst tilstades i den poetiske bokhausten og det ikkje var rare plassen att til diktarar som Ødegård, heldt han fram med å skrive. Med freidig å opne opp på vidt gap dørene inn i den romsdalske røynda. Men ikkje meir romsdalsk og lokalt enn at han i neste tekstside kunne skrive seg inn i ein tradisjon i slekt med den vi finn i mellom anna poesien frå Den austlege verda og dermed også verdspoesien. Dette nesten udefinerbare møtet mellom det evige og det som er her og no.

Sterkast i ‘Drankarar og galningar’ blir for denne lesaren gjensynet med det mektige diktet ‘Stephensenhuset’ frå samlinga med same namn (2003). ‘Lilleknut kvelver med deighendene sine /glaskula, halvkula: Ho blir heil / når han set henne frå seg på voksduken, tenkjer han: Jorda / krummar seg i eit svimlande myrker under snøen…’.

Lilleknut er forlengst blitt til diktarknut og fyller 70 i november. Og i boka finn vi den aldrande mannen på vegen opp til Kringsjå, ‘lengst oppe mot himmelen / over Molde by, utanfor verda’. Og der langs vegen deler han med seg av dikta sine. Folkelege og høgtidssame. Lågmælte og storstlåtte.

Gjennom ‘Drankarar og galningar’ har vi fått eit nytt, stort poetisk verk her i landet. Ei samling narrative tekstar eg meiner er som skapt også for teaterscene.

Om dikta

«Bedehuset og bygdekinoen, predikanten og pornografen, vekkelsesteltet og sirkusteltet, livet og døden, Vegårshei og verden. Korthogne, meningsladede observasjoner og sansninger – mer enn filosofiske spekulasjoner. Eksklusivt, men ikke ekskluderende».

Oddbjørn Johannessen, amanuensis ved Institutt for nordisk og mediefag, Universitetet i Agder, skriver om poeten Øystein Hauge.

gammal dam
ein frosk hoppar:
lyden av vatnet

Er dette et dikt? Definitivt. Sågar et svært gammelt dikt. Det er skrevet av den japanske haikumesteren Matsuo Basho på slutten av 1600-tallet, her gjendiktet av Paal-Helge Haugen.

Hva er en haiku? Jo, det er en tradisjonell, japansk diktform – tekster på tre korte linjer bygd opp etter et strengt stavelsesskjema basert på fonetikken i det japanske språket. Hvert dikt er gjerne knyttet til et naturfenomen og/eller en årstid – og ideelt sett skal det fange en øyeblikksobservasjon og samtidig formidle en helhetlig opplevelse. Ofte består haikuen av to bilder stilt opp mot hverandre: et statisk og et bevegelig. Motivene er hverdagslige, men gjerne med et lite overraskelsesmoment.

Her i Norge var Arne Dørumsgaard en pioner som formidler både av haiku og annen poesi fra Østen – men det var først med boka Blad frå ein austleg hage (1965), et samarbeidsprosjekt mellom den da svært unge setesdølen Paal-Helge Haugen og den norsk-japanske universitetslektoren Masahiko Inadomi, at haikuen for alvor ble et tilskudd til den norske, lyriske floraen. Dette var en samling gjendiktninger til nynorsk av de gamle haiku-mestrene. Formen kom til å få stor betydning for Haugens egen poesi, men også for en del andre norske modernister – og haikuen kom også inn som en forfriskende inspirasjon til fornyelse hos den gamle mesteren Olav H. Hauge.

Og det var slik det starta for poeten Øystein Hauge fra Vegårshei, som for poeten Paal-Helge Haugen fra Valle: Med haiku. Haiku-Haugen-Hauge-Hauge (i seg selv nesten et haiku-dikt!). «Haikudiktet er alltid større en seg sjøl», har Øystein Hauge en gang uttalt i et intervju – og i hans egen poetiske praksis finner vi mange illustrerende eksempler på det. For eksempel i diktet «[i morgon]» fra samlingen bare [et lærestykke] (2002):

det vesle huset
under hammaren
under hammaren

Ordet «hammaren» kan få oss til å tenke både på en fjellhammer (som det vesle huset ligger under) og på en auksjonshammer (huset er gått under hammeren). Diktet åpner her for flere historier som er større enn diktet selv. Et annet eksempel fra samme samling – «[tekst og musikk]»:

i charlie parker-pennen
av ohh og jev

Her har poeten ved hjelp av initialene til to andre norske haiku-mestre, Olav H. Hauge (ohh) og Jan Erik Vold (jev) greid det kunststykke å fange noe sentralt ved begge i et konsentrert ordspill: J. E. Volds fascinasjon for jazzmusikeren Charlie Parker og O. H. Hauges kjente kortdikt om det å skrive, «I Parker-pennen». Øystein Hauge har flere ganger nevnt både Vold, Haugen og Hauge blant sine viktigste inspiratorer – og selv er han nok den som, ved siden av setesdølen Paal-Helge Haugen, har betydd mest for å gjøre haikuen «norsk». Etter sin poesi-debut med haikusamlingen Grønt (2000) var han en periode ansvarlig for en egen «haikuskole» i Dagbladet.

Seinere har han frigjort seg fra den strenge formen, men han har beholdt det konsentrerte, fortettede uttrykket. Noen av diktene likner aforismer, og innimellom dukker det stadig opp en haiku eller to. Ellers kjennetegnes diktene av pregnante bilder, språklige overraskelser og – ikke minst – kontraster: Bedehuset og bygdekinoen, predikanten og pornografen, vekkelsesteltet og sirkusteltet, livet og døden, Vegårshei og verden. Korthogne, meningsladede observasjoner og sansninger – mer enn filosofiske spekulasjoner. Eksklusivt, men ikke ekskluderende.

Debutboka Grønt ble, i likhet med diktsamlingene som er kommet seinere, overveiende svært positivt mottatt. «Oppsiktsvekkende gode dikt», skrev lyrikerkollega og med-sørlending Håvard Rem i Dagbladet 13. mars 2000 – og han karakteriserte tekstene slik: «Kortdiktene er universelle, tidløse, men også trygt plassert i norsk natur, med en stemning av Sør- og Vestlandet. Til stemningen bidrar ikke bare de konkrete naturbildene, men også det sindige tonefallet».

Møtet med haiku-formen ble altså forløsende for Øystein Hauge som lyriker, og dikterambisjonen hadde da fått modne lenge. Selv om han hadde skrevet i mange år, og også utgitt bøker tidligere, måtte det skjønnlitterære talentet vente med å folde seg ut helt til forfatteren var i sitt 44. år. Interessen for skjønnlitteratur startet imidlertid mange år tidligere. I en sjølpresentasjon i Dagbladet i mars 2002 sier han:

«Hvis jeg skal gi noen «skylda» for litteraturinteressen min, må det bli to institusjoner: Norsk Barneblad, som rett og slett åpnet øynene mine for at det er noe som heter skrivekunst. Og bibliotekaren ved Tvedestrand Folkebibliotek, Sofie Rohde, som bare sa det slik: «Den boka skal du lese!» Og før en fikk sukk for seg hadde hun stappa sekken full av Bing og Bringsværd, Johan Borgen, Arild Nyquist, Jan Erik Vold og Harald Sverdrup».

Og lest har han gjort – og levd. De kulturelle referansene i diktene hans er mange, vidtfavnende og tilsynelatende motsetningsfylte. Måten Øystein Hauge bruker referansene på, opphever likevel motsetningene – mellom det høy og det lave, mellom det akademiske og det folkelige. De dukker opp på selvfølgeligste vis, ofte overraskende: Rimbaud, bedehusstrofer, Leonardo da Vinci, Hawaii-skjorter, Kandinskij, Andy Warhol, James Dean, bygdedans og trekkspill, «marlboromannen», vekkelsesmøter. Hauge får sagt mye på minimal plass – som her (fra Grønt):

gamle prestekjoler
og høglydt banning
nytt opptak

Også humoren finner rom i Øystein Hauges diktbøker, både den folkelige og den mer sublime – og han dyrker innimellom også en type «metalitterær» komikk, som for eksempel når han i diktet «DU BASHO, DU BASHO» (Radiodikt, 2003) leker med den japanske mesterens mest kjente haiku:

ein gammal dam
frosken hoppar nok
han skal du sjå

De tre siste diktsamlingene, Fotografi av to som dansar (2005), Stilleben (2010) og Predikanten (2011) har poeten selv litt uhøytidelig kalt «Tryte-trilogien». De fleste aust-egder vet hva tryte er, men av hensyn til andre lesere bør det vel opplyses at det er det lokale navnet på ferskvannsfisken abbor. Det indikerer at vi her har med bøker å gjøre som har at lokalt utgangspunkt – nærmere bestemt forfatterens oppvekst på Vegårshei. Det er ikke dermed snakk om selvbiografisk litteratur i vanlig forstand, men erindringer fra et ungdomsliv i ei aust-egdsk skogsbygd på 1950- og 1960-tallet utgjør en del av rammen.

Om Fotografi av to som dansar skrev Helge Torvund i Dagbladet 30. januar 2006:

«Han vekslar mellom kortprosatekstar og finfine haikuliknande oppsummeringar innimellom. (Nett det veit me jo at han har taket på!) Eg kom til å tenkja på fotograf Dag Thorenfeldts ord «fotordgrafi» når eg las nokre av desse dikta. Når ein er ferdig med denne boka er det som å gå ut av ein film, ei anna verd, skinande klar, luktande, sanseleg».

Boka ble kårets til årets diktsamling av Dagbladets lesere, og den dreier seg mye om erotisk oppvåkning og grenseoverskridende sanselighet. Ei ganske «fysisk» poesibok, der nåtid møter fortid.

Mindre erotisk, kanskje, men ikke nødvendigvis mindre sanselig, er formidlingen av hverdagslighet i Stilleben (2010). Og Hauges blikk for detaljer mange lesere vil kunne kjenne seg igjen i, er betegnende – som for eksempel i dette korte narcissistiske «gourmet»-diktet:

spegle seg i ei skei
så sette seg til å ete tomatsuppe
slikke skeia rein for tomatsuppe
og så spegle seg i skeia att

Om den foreløpig siste boka, Predikanten skrev Emil Otto Syvertsen i Fædrelandsvennen 4. oktober 2011: «Skal noen av høstens diktsamlinger anbefales for et bredt publikum, må det være denne». Og det mente visstnok også en del andre lesere i landsdelen. I hvert fall stemte de den fram til Sørlandets litteraturpris. Her spiller kollisjonen mellom tradisjon og utfordring en viktig rolle. Diktsamlingen kan leses både som en kulturhistorisk og sosiologisk analyse i kortform – og som en undrende refleksjon over livet i hele sin motsetningsfylde. Tittelen viser til den amerikanske vekkelsespredikanten som stadig dukker opp i teksten, han som roper ut det rystende budskapet om den veldige Gud, som på dommens dag «will make the heavens tremble and the earth will be shaken from its place».

Mange av oss vil gjenkjenne typen, men vi vil nok også gjenkjenne mange av de andre erindringsbildene – og ikke minst: alle kontrastene. I et av mine personlige favorittdikt, i det som er blitt min favorittsamling i Øystein Hauges gode og interessante forfatterskap, greier han å fange et helt livs ubegripelighet og begrensning i fire linjer:

nest eldste bror min har skote ei stokkand (anas platyrhynchos)
det var eg eller anda seier han og lar ein finger gli over det jamne fine andenebbet
vi sett oss på konfirmasjonspengemopeden han og køyrer tvers gjennom ein skog
allereie den gongen ane at vi ein gong før eller sidan begge vil bli sungne for i ei gravferd

Litt av det samme motivet finner vi flere steder i forfatterskapet. Her uttrykt gjennom litt andre bilder i diktet «[to fotografi]» fra samlingen bare [lærestykke]:

to fotografi liker eg godt
det eine av søster mi i bryllupet hennar
det andre av ein gammal mann i ei gravferd
søster mi står på kjøkkenet og gret
den gamle mannen ler seg mest i hel
berre ein sinnssjuk dansar når han er edru
sa cicero

«Poesi er presis famling», har Paal-Helge Haugen en gang sagt, og jeg innbiller meg at Øystein Hauge vil være enig. Språket er likevel ikke famlende. I Øystein Hauges diktning er det definitivt presist. Ingen ord er overflødige, man åpningene mellom ordene, der vi lesere kan famle, er store.

Jeg avslutter denne korte presentasjonen med noe jeg har lyst til å kalle en «vegårshaiku». I hvert fall ser jeg for meg poeten som en aust-egdsk Vesaas, som «ror og ror» ei sommernatt på Vegår, når jeg leser dette diktet:

svart vatn
mellom åretaka
månen

(les fleire artiklar om litteratur frå Oddbjørn Johannessens hand her: http://litt-om-litteratur.webnode.com/artikler/)

Kronprinsessa og halve litteraturpolitiet

La oss ikkje late som om vi utelukkande er opptatt av det kunstnariske. Vi vil sjølsagt også ha lesarar. Mange lesarar!

(av Øystein Hauge, forfattar – publisert i VG 16. juni 2016)

Lenge før litteraturtoget til kronprinsesse Mette Marit nådde endestasjonen sin i helga fann forfattaren det naudsynt å komme med eine grausame salbe mot denne fæle ideen om ein royalistvelsigna litteratur langs toglinene.

Emanuelsen kan med sin beste vilje ikkje sjå at kronprinsessa med sine bøker langs jernbanelinene tilfører norsk litteratur noe i det heile. Men snarare at norsk litteratur og norske forfattarar tilfører henne eit sårt tiltrengt image.

Treng all drahjelp

Den gode litteraturen (som svært ofte også er den smale litteraturen) treng etter mi meninig all den drahjelpa han kan få. Og det er då ikkje noe nytt at kongelege finn sine nisjer av meiningsfulle interessefelt.

Skulle vi ha satt foten ned for kong Olav som gjennom heile sitt vaksne liv hadde ei sterk og ektefølt interesse for norsk skikultur og slik arrestert han for å køyre eit slags kynisk merkevarebyggingsløp? Skulle vi stengt dørene til kunstgalleria for dronning Sonja og hindra henne i å samarbeide med landets framste biletkunstnarar?

Det er når dei smiler og vinker frå balkongar tomheten i monarkiet etter mi mening er på sitt mest synlege. Ikkje dei når dei kan observerast lidenskapleg opptatt i kunstgalleria, på idrettsarenaen eller under litteraturfestivalar og i litteraturtog.

Vi vil sjølsagt ha lesarar også!

Med lang fartstid i medie- og forlagsbransjen veit dessutan Birger Emanuelsen betre enn noen andre korleis dette spelet fungerer. Og no snakker eg om vi som skriv. Vi har begge sete i møter med marknadsansvarlege i forlaga og drøfta mediestrategi knytt til den siste boka vår. Som svært mange andre med bøker på beddingen har også Emanuelsen blogga i skamlaus eigenpromotering.

Og eg trur vel ikkje han sjølv ville nølt ein augneblink om det tett opp mot ei ny bok tilfeldigvis også skulle dukke opp ein ledig plass i litteraturtoget der kronprinsessa sjølv byr på togturen.

Og la oss ikkje late som om vi utelukkande er opptatt av det kunstnariske. Vi vil sjølsagt ha lesarar også. Mange lesarar!

Derfor underteikner vi kontrakter med forlaget i god tid før boka er i bokhandelen. Og vi seier oss villige til å stille opp i møte med aviser, radio eller fjernsyn. Litteraturfestivalar. Bokhandlarsigneringer. Vi krysser av og signerer villig vekk. Og slik sel litt av sjela vår når boka endeleg er på plass i bokhandelen. Vi gir ut bøkene våre på forlag der det sjølsagt og heldigvis er ein porsjon katedral att, men der børsen etterkvart er blitt det dominerande som berre veks seg større og større.

Svært mykje av det vi er med på ligg milevis unna dei kunstnariske sidene ved bokpublisering. Vi er med på det sjølve! Og derfor er det lett for meg å ynskje god togtur til dei av forfattarkollegaene mine som drar på tur med kronprinsessa.

Insinuasjoner

Tett på Bjørnsonfestivalen gjennom dei to siste tiåra har eg hatt høve til nettopp å sjå kronprinsessa, men også prinsesse Märtha Louise og kronprins Haakon Magnus, dei gongene dei har opna festivalen eller på anna vis tatt del i festivalprogrammet. Og eg ville ha vore veldig forsiktig med nærmast å insinuere at dei på botnen ikkje er dei litteraturinteresserte menneska dei utgir seg for å vere. Som måtte ha eitt eller anna slags kynisk målsetting om først og framst å ville smykke seg med kunsten og litteraturen.

Målet med litteraturtogreisene har vore å skape leselyst og leseglede under mottoet «det fins en bok for alle», seier kronprinsessa. Og held fram: «I litteraturen finner jeg igjen både lyset og mørket. Dette gjør det lettere for meg selv å akseptere den jeg er.»

Ja. Nettopp. Og då peiker ho samtidig på noe heilt grunnleggande ved litteraturen (når denne er på sitt beste): Som ei kunstart som evner å skape erkjenning på eit vis du knapt finn andre stader.

Vi treng fleire litteraturformidlarar. Ikkje færre.


Les også Emanuelsens tilsvar: Holde deg til saken, Hauge!

The United States of America (a guide)

«What an average Norwegian knows about the 50 States of the USA» (according to Øystein Hauge)

 

Arizona
Thelma and Louise in a 1966 Thunderbird on their way off the edge of Gran Canyon.

North Carolina
All the sad country songs about the Blue Ridge Mountain.

Nevada
Las Vegas not a place to go for your summer vacation if you´re newly healed from your gambling addiction.

Vermont
Without them there wouldn´t be any Original Maple Syrup for your morning pancakes.

Washington
All the black and white photos of Seattle in rain in an old brochure about fisheries.

Mississippi
All the churches. And all the sound of gospel choirs from inside those churches.

Connecticut
A small state and a pretty funny name to pronounce for a 14 year old boy studying the US-map.

California
All norwegians bragging about having at least three grandgrandfathers who was digging for gold in the Eldorado State.

Tennessee
Roy Orbison, Muddy Waters, Carl Perkins and the other Sun Record artists I´m now wondering if you have to be 50 plus to have heard about.

Colorado
The snowy mountain in the opening of all Paramount Picture movies as seen in Ben Hur at an ambulatory cinema called Bygdekinoen 1971.

Kentucky
Fried chicken.

Ohio
The landscape as seen in TV-documentaries of Amish People building their wooden houses under the burning sun.

Delaware
Highest point in our neighbour country Denmark 147 meter above sea level.
Highest point in Delaware 137.

Florida
I once lyed to my son about an uncle of mine who was eaten by the alligators while he and his wife was celebrating their honeymoon in the Everglades.

Hawaii
Elvis via satellite from Hawaii with flower necklace but without ukulele.

Idaho
An award-winning black and white photo of Ernest Hemingway kicking a beer can on a street in his hometown in Idaho only days before the accident with that pistol.

Iowa
Clint Eastwood and Meryl Streep making some old covered bridges famous.

Kansas
The little House on the Prairie – which I´m sure you americans watched in color.

Louisiana
The National Public Radio Program Ønskekonserten where you each monday could request a song and where Lous Armstrongs What a Wonderful World always was among them.

Maine
All the lighthouses.

New York
The steamship Hellig Olav and my grandfather arriving Ellis Island only hours ahead of the expected arrival of Titanic.

Maryland
A picture in my head of a lot of bakeries all over the state making Maryland Cookies.

Massachusetts
A song performed by the Australian Bee Gees brothers Robin, Maurice and Barry Gibb.

South Carolina
Learned from National Geographic that it´s illegal to fish with dynamite in the fine state of South Carolina.

Alabama
A teacher in our small town Tvedestrand shoving her pupils a black and white photo of Rosa Park refusing to leave her bus seat in Montgomery.

Michigan
Oldsmobil. Cadillac. Packard. Ford. Chrysler. And the country song Detroit City by Bobby Bare which all from rural norway are able to sing by heart.

Arkansas
Home of Bill Clinton and Johnny Cash. One playing saxophone. The other guitar.

Minnesota
What the swedish author Vilhelm Moberg told us through his novels The Emigrants. Historical stuff we first thought belonged to the norwegians only.

Nebraska
The wonderful Carl Sandburg poem Omaha.

Missouri
All Tom Sawyer and Huckleberry Finn told us. Or to be mor prescise: Mark Twain.

Montana
David Lynch was born here. And I like to think that Montana was a location for at least some of the Twin Peaks scenes even if I know it wasn´t.

WisconsinOr easier to explain for a Norwegian:
The state between The Great Lakes and Mississippi River.

New Jersey
The working-class roots in this state as told by Bruce Springsteen.

Illinois
A John Deere tractor as a little green point somewhere out in the Prairie State.

New Mexico
Morgan Kane born in 1855 somewhere along the Santa Fe Trail.
A fictional character created by the norwegian writer Kjell Hallbing.

North Dakota
Norsk Høstfest in Minot. Lefse and lutefisk.

Alaska
In 1867 bought from Russia for only seven million dollar. And the singer-songwriter Jonas Alaska not born in a small town a couple of miles outside Anchorage. An October-artist.

Oregon
Something about beavers. Nothing to do with the oregano spice.

Pennsylvania
In Norway we have a lot of houses of worships named Filadelfia. As Pennsylvania have their city Philadelphia.

Rhode Island
I was sure Rhode Island was a big island somewhere outside New York.

New Hampshire
The story of Berrys in the romantic John Irving novel Hotel New Hampshire

Wyoming
The landscape as seen in Brokeback Mountain.
Or pictured in your head after reading some of the other short stories of Annie Proulx.

Oklahoma
The musical by Rodgers and Hammerstein.

Indiana
In a Norwegian travelogue referred to as a «fly over state«.

Georgia
An early teacher of mine with tears in her eyes telling her class about the first time she watched Gone With the Wind.

West Virginia
As an owner of the Appalachian musical instrument Mountain Dulcimer I know my John Hardy and have watched a lot of youtube tutorials with bearded overweight men sitting at front porchs playing while their wives are recording.

South Dakota
The Wounded Knee Massacre.

Texas
John F. Kennedy and his wife Jacqueline in the backseat of a black Lincoln Continental Convertible in Dallas. And of course this little soundclip. Neil Armstrong calling Houston in 1969 (NB Husk lydkuttet).

Utah
Home of the Mormons (or to make it short: The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints)

Virginia
Virginia blend written on my grandfather’s tobacco box.

Sandviks samling

Kjell Ivar Sandvik: Dype fall, snublende forstand.
(anmeldt av Øystein Hauge)

Som ein annan Harald Sverdrup kveikjer han i høgre klaffetekst rullingsen sin og enser tilsynelatande ikkje så mykje av det som skjer rundt han. Men berre tilsynelatande. For er det noe denne poeten evner, så er det å sjå. Høyr berre her:

VEI

Alt blir tydeligere når du er borte
åpningen i skogen og lyden av regnet

bølgene som slår opp fra steinene i elva
hvor idiotisk lykkelig du var da du gikk
som om du hadde funnet en vei ut
av forstanden

(Diktboka Dype fall, snublende forstand, Kvalshaug Forlag, 2014).

 
Skulle du vere blant dei som trudde diktarar på jakt etter den gode metaforen var ein saga blott vil eg pent be deg bla opp på nærmast kva side som helst i Kjell Ivar Sandviks samling Dype fall, snublende forstand og der finne sterke, språklege uttrykk nytta i overført tyding som ikkje står noe tilbake for verken Arnulf Øverlands barbeinte jente (”gresset kysser hennes føtter”) eller la oss seie ein Rolf Jacobsen når han i ”skrivemaskinenes stormvær i rommet” syner oss noe mykje større enn det du finn mellom kontorets fire veggar. Det handler hos dei alle tre om dette opplagte (men også vanskelege): Comparatio!

No er det ikkje tilfeldig at eg kjem trekkande med forlengst avlidne diktarar (men også med to av våre største) når eg skal seie noe om den rike metaforbruken i ”Dype fall.”. Det er rett og slett noe befriande gammaldagsultramoderne (om det er noe som heiter det, og det er det jo ikkje) ved metaforbruken i samlinga til denne poeten. Poeten som meir enn våger å kaste litterære blikk over til dei som har gått stien før han. Om det er det som skal til for å skrive fram det gode diktet.

Fleire av dikta til Kjell Ivar Sandvik dessutan nærmast roper etter å bli lesne høgt. Ei evne poetar (som har for vane å hente opp av fantasiens djubde dei aller beste bileta) gjerne har; evna til å utløyse eit krav frå oss lesarar om at noen må lese diktet høgt for oss! Høgt for alle å høyre! Det handler sjølsagt om gjenkjenning. Om rørsler som veks og blir store. Rørsler vi så gjerne vil andre også skal få del i. Her og no! Saman med oss!

Sandvik står i eine augneblinken fram som ein uvanleg biletrik poet med roperten i eina handa, for i neste å dempe det heile ned med t.d. bilete av skog og spindelvev. Han har levd med Bob Dylan gjennom store delar av sitt vaksne liv (som m.a. omsetjar). Og slik vi kan lytte oss fram til the longing i backlist hos Dylan, kan ”Dype fall, snublende forstand” også lesast som ei lærebok i korleis lengte. Så absurd det måtte høyrast ut. Som om vi skulle trenge ei lærebok i det å lengte.

For denne poeten er det berre å skrive i vei (skal han rekke minimursteinen ”De Sandvikske Samlinger» (Kvalshaug Forlag, 2040).

Ordliste

Øystein Hauges reviderte, uillustrerte og ikkje-autoriserte
NY  NORSK  ORDLISTE

(Lars Saabye Christensen, Anne B. Ragde, Torgrim Eggen, May Grethe Lerum, Tom Egeland, og Øystein Hauge har alle det til felles at de er med i antologien «Ord for ord» som sist uke kom ut på Gyldendal Norsk Forlag. Og Aftenpostens litteraturanmelder Terje Stemland liker det han leser: «Det beste i denne antologien er aldeles utmerket. Og på den absolutte topp hva humor angår, troner Øystein Hauge». Og sikter til hans noe uærbødige omgang med det norske språk i samlinga «Ny norsk ordliste»).

 

bantra [banneord som opptrer så ofte hos ein person at tilhøyrarane lurer på om dei er vitne til ei meditasjonsøkt]

basaltenopran [ein type (ikkje heilt rein) sangstemme som  befinn seg ein eller annan stad i spennet mellom bass, alt, tenor og sopran]

basul [refrenget i salmevers som ligg så høgt at du er nøydd til å gå ned ein oktov for å greie henge med]

begne [å skrive namnet til kjærasten i snøen ved å slå lens]

bemle [å snakke med seg sjølv med mat i munnen]

biblumi [overdriven lesing av bøker]

bison [ein son utanfor ekteskapet]

bjeffebiff  [vanleg kjøtmiddag i Kina]

blygge [å blåse på blyantspissen etter å ha kvessa han]

bomrang [ein boomerang som ikkje fungerer heilt]

bonade [ein bonde som drøymer han var nomade]

brekkspel [type instrument som noen gonger kan ha den verknaden at dei som høyrer på må ut av danselokalet for å spy]

casabossanova [ein dans alle skjørtejegarar med respekt for seg sjølv alltid har inne]

capre logos [feilsiterte latinske ordspråk]

Clausthalerfobi [ei sjukeleg frykt for å få noe i glaset med alkoholprosent under 3]

dazz [toalettet heime hos ein jazzmusikar]

«Dei heilt grøne kristne» [nytt politisk parti i Noreg som består av avhopparar frå «De grønne» og «De kristne» og som har det til felles at dei alle er nyfrelste]

deadikasjon [dedikasjonar i svarteboka]

demonkrati [eit samfunn styrt av berre småjævlar]

desperanto [språket dei snakker dei få som framleis trur esperanto vil bli det nye, store verdsspråket]

dialektikar [ein som har store vanskar med å forstå alle former for dialekt]

dildorado [supermarknad med berre sexleiketøy]

diskremering [kremering på hemmeleg stad]

Duchampo [dusjsåpe som lukter piss]

ducketeatret [teaterscene i Andeby]

dysleksikon [sjå lydfila som burde ha vore her]

eggedosisere [dele eggedosisen likt mellom alle som vil ha]

Evenezar [person tilhøyrande homofil trusretning som hevder at dei fyrste menneska på jorda heitte Adam og Even]

floudini [samling av fluer som har kome seg inn i kuppelen på taklampa utan at det fysisk sett skal kunne la seg gjere]

fordøyelsespark [den delen av festivalen der dei grøne mobile plasttoaletta er å finne i hopetall]

frekkvisitt [blautkaker som vert kasta i ansiktet på hovudrolleinnehavaren i gamle svart/kvitt-filmar]

frimurarlosji [når kona til ein frimurar overnattar hos ein annan frimurar]

frøgge [å snakke stygt om andre i søvne]

furtehage [den delen av hagen som eigner seg godt til furting for vaksne folk  gøyme seg vekk til furtinga er over]

galibi [å ha galibi vil seie å kunne ha bevis for å ha vore utilrekneleg i gjerningsaugneblinken]

Gerdasjøen [den lille dammen i hagen til tante Gerda som har  to svaner i plast og ein liten raud silhuett av ei lita jente med paraply rundt seg]

gestipist [gestikulerande gestapo-statistar i norsk svart/kvitt-krigsfilmar produserte tidleg på femtitalet]

gneldrebølgja [i den augneblinken dei første sekstiåttarane er hamna på aldersheim vil du ikkje trenge noen vidare forklaring på omgrepet ]

gondomere [å elske med kondom i ein gondol]

gralle [å gå til ein nabo for å låne koppen, og så til den neste for å be om sukkeret]

grenske [svenske som bur like ved norskegrensa]

grimasete [masete ungar som gjer grimaser samtidig som dei maser]

halmstråmenn [finansakrobatanes hjelpemenn like før dei sit i saksa]

haltarvin [altarvinen presten har gøymt til seg sjølv inst i skåpen i sakristiet og som han alltid får dette merkelege, haltande ganglaget av]

haremsharme [innbyrdes krangel mellom kvinnene i eit harem]

herbariumbrød [flatbrød]

Hermelatura Rasa [meterhøge pyramidar av hermetikkboksar du berre finn i supermarknadene i teikneseriane]

hermeteikning [legge smørpapir over donaldbladet før du set i gang å teikne for slik lettare å kunne matche Carl Barks]

hermetikkhermeneutikk [runden ein boksopnar skal gå i hermetikkboksen, og som kan starte kor som helst i boksen]

hofpoet [ein lyrikar frå Hof i Vestfold]

honnørballett [ballettmatiné putta på plakaten eine og aleine av omsyn til pensjonistane]

horisondere [vakne frå ein hel*$#!!s fest og så freiste finne kva som er opp/ned her i verda]

Instagramofonplate [nedlastbar vinyl]

jaffe [å ta pause under skituren i påskefjellet]

jeksle [å skifte vatn i gebissglaset på nattbordet]

jordjafsing [eit anna ord for ekspropriering]

jordombeiling [å ha elska i alle verdsdelane]

julbærblad [laurbærbladet i juleansjosen]

juleskare [synonymt: sprø svor på snøen]

jøbbel [den type applaus som alle veit er gitt av berre rein høfligheit]

kaligrafitti [kaligrafi utført på ein heller heslig måte]

karme [den fasen under sjukdom der det er vanskeleg å vite om det er hetetokter eller kuldegysningar ein har]

kjønnsorganist [kyrkjeorganist kjønnskvotert til stillinga]

klazz [den som først begynner å klappe midt under eit nummer i ein jazzkonsert utan at andre heilt skjøner kvifor han begynte å klappe akkurat der]

klikktoris [venstre eller høgre trykkfelt på datamusa]

klome [ortografisk visualisering av sjølve ordet klone]

kneskåle [å drikke åleine og så skåle mot kneet sitt]

kolonialtida [tida du hadde sommarjobb på butikk]

kondomnere [vrake ein kondom som har lagt litt lenge utan å bli brukt]

konferansel [ryggsekkane menn kledd i dress og slips kjem halsande med til møtene og konferansane sine for slik å signalisere at dei er mjuke familiefedre og ikkje eingong i slektskap med menn kledd i dress og slips som med stresskoffertane sine kjem halsande til møtene og konferansane sine]

kontinentkontingent [medlemskapskontigenten til EU]

Krystallkatta [kallenamnet den gamle hankatten til tante Lydia får i det han riv ned den siste krystallvasen hennar]

kvedd [han bak deg under alle klassiske konsertar som nynnar med heile tida – og høgst til An der schönen blauen Donau]

kvitsveis [sveisen til gamle menn med kvitt hår]

lakenblad [erotiske magasin der alle modellane er fotograferte i senger]

latterkrympe [latterkrampa idet ho er i ferd med å avta]

laugarlauget [interesseorganisasjon for nynorskfolk som badar saman]

lementært [når det er heilt opplagt at vegen vil føre ut til havet]

lesberanto [universelt kroppspråk blant lesbiske]

Lesjavú [følelsen av å ha vore på Lesja før, medan det i røynda er første gongen du set beina dine i denne fjellbygda]

levre [å snakke rett frå levra – når levra til han du snakkar om er langt nok unna]

lommekjenningar [to som kjenner kvarandre serleg godt; som har vore i kvarandres lommer meir enn ein gong]

longitt [menneske som bur langs same lengdegrad  på kvar si side av ekvator] (t.d. ein frå Finnmark i høve til ein sør-afrikanar)]

lubb [ein person vi kjenner godt nok til å låne noko av – men for dårleg til å låne noko til]

lunafull [å vere påverka av alkohol – på månen]

lyrotiker [poet som skriv berre erotiske dikt]

løkolor [fargesamansetjinga i veggene i hundre år gamle hus – vegger som aldri ar vore skrapa før overmåling nokon gong]

majestettglas [vinglasa på slottet]

malutere [å sitje heilt, heilt stille og late som om du ikkje er heime når det ringer på døra for femte gongen den kvelden og du veit det står fire snørrungar med nisseluer der ute klar til å synge fire vers av nå-ha-vi-vaska-gølve før dei stikk av garde med all mandarinen og all konfekten du har kjøpt inn til jul]

mandelattest [skriftleg fråsegn frå grautkokaren på kven som lille julaften får den nøtteliknande kjerna i nettopp sin tallerken].

marioghuanna! [når ein maispiperøykjande bigamist tidleg på syttitalet snakker om jentene sine]

marsipanikk [ein form for panikk utløyst av frykta for ikkje å få den siste marsipanbiten]

maskingar [barske menn som alle har det til felles at dei er maskerte – eks. Supermann, Batman eller Edderkoppmannen]

Marylanders [flyvertinner som vekker deg under ei oversjøisk flyrute og ikkje lar deg sove vidare før du har takka skikkeleg nei til to tørre kjeks og ein plastkopp  med frysetørra kaffe]

medi3ere [sitte og fundere over  fordeler og ulemper med private helsetenester v.s. offentlege]

mespe [å geispe med lukka munn]

metafonering [å lese telefonen ringer i ein roman i same augneblinken som telefonen ringer]

metazár [ein som snakkar om å snakke i søvne – i søvne]

midas ludens [alt han rører ved vert til tull]

miniret [eit tårn på knappe meteren eller der omkring]

molosjonere [mosjonere ved å gå heilt til endes på ein lang molo hadde det vore ein slik her i innsjøen]

moltevideo [samtidsfilm som berre inneheld scener frå moltemyrer]

monogamask [farfars gamasker vi finn berre ein av]

monotongami [to som etter tjue års ekteskap framleis lever saman]

morarente [lån opptatt i utanlandske bankar – nærmare bestemt i ein av bankane i den svenske tettstaden Mora – også kjend for den store kniv- og trehestproduksjonen sin]

munnsåra [å bli offer for andres sleivkjeft]

munnviking [ein viking som berre er stygg i kjeften]

narkolepsinsomnia [liding hos dei som om morgonen seier dei ikkje har hatt blund på auget gjennom heile natt medan det i røynda var dei som somna først, snorka mest og vakna sist]

narsizist [nazistiske narsisistar]

NAV-karbo [ein type nulldiett du er tvungen til å gå på dei første vekene (noen gonger månadane) medan saka di er til handsamling i den offentlege arbeids- og velferdstenesta]

navlere [fingerrørslene til ein som skal ha fram lodotten som har samla seg i navlen dei siste dagane]

nestropol [den nest største byen i eit land]

nipsvin [gamle flasker matheusvin dekka av blå og kvit stearin som gjorde teneste som dekorasjon på studenthyblar midt på syttitallet]

nome [å gå i galleri med det for auge å gje bileta med tittelen utan tittel skikkelege namn – vanlegvis utført av pensjonerte norsklærarar med alpelue]

nuker [klespokerspel blant nudistar som starter med at alle sit nakne – og der den som først sit fullt påkledd har tapt]

nynsje [å stå i dusjen og ikkje heilt komme på noen sang å synge]

oblate som [å framstå som from og fin medan du i røynda er ein råtass]

omanonanoman [ein frå staten omann med ein sjukeleg trong til heile tida å skulle onanere]

onanipp [den karakteristiske korte svevnen like etter onanering]

ordskorpa [den overfladiske litteraturen]

pakkereise [temareiser der deltakarane gjennom ei veke lærer seg effektiv pakking for charterreiser]

panoramma [ramma til eit panoramabilete]

parasolltoll [avgift du betaler for å legge deg under strandparasollar i syden]

partilederrabatten [det dei trekker frå etter valget; omlag halvparten av det dei lovte]

pilegrimstadreise [kristen sørlending på veg til heimbyen sin]

pupillemisbrukar [ein som flørter hemningslaust utan å meine så mykje med det]

pyromide [ein pyramide etter at han er forsøkt blitt påtent. Også: dei pyramidane som vart bygd for spesielt å huse balsamerte pyromanar]

pessimalt [det optimalt pessimistiske]

poegrafi [antologi over biografiske hyllingsdikt poetane skriv til kvarandre]

porre [å ete sveitsarost ved berre å gjere hola større]

porror [pornografisk skrekkfilm]

prenarsissisme [kjærleiken til seg sjølv ved første blikk]

protonese [polynese under juleavslutningar på eldresenteret der meir enn halvparten av deltakarane har protese]

prutepunktfestival [musikkfestivalar som får artistane sine mykje billigare enn andre festivalar fordi artistane på eit vis er ferdigpruta i utgangspunktet (Staten har allereie tatt halve rekninga)]

puldre [å ha samleie med det meste av kled på]

pølsevever [når noen trur dei er tynne (som i realiteten er ganske tjukke av seg]

ravvel [samansuriet av merkelappar frå Paris, New York, Stavanger, Amsterdam og Tromsø – festa i handtaket på ein gammal amerikakoffert]

restebud [dagen derpå-samling for dei av naboane som ikkje var inviterte til festen kvelden før]

ruinurinering [pisse i domkyrkjeruiner]

runestein [balla til Rune]

røyksoppvarslar [soppkontrollør som har spesialisert seg på røyksoppar]

salkanar [kannibal som berre et vegetarianarar]

saskral [å gå i kyrkja berre fire gonger i livet;  i eigen dåp, i eigen konfirmasjon, i eige bryllup og i si eiga gravferd]

segmentblandar [dette får næringslivsfolk og politikarar påta seg å forklare]

sepetikk [læra om korleis puste berre gjennom munnen når septiktankane i gata vert tømd]

sjaluppslurken [whiskeyslurken som eg innbiller meg kongen alltid tar før han stig i land ein eller annan stad – frå sjaluppen sin]

skalddyr [hunden til ein norrøn diktar]

skaugum [kvae]

skilsmesse [kyrkjeleg høgtidsstund når ektepar skilst]

slankesmie [eit forum av folk som i det minste har tenkt tanken på at dei ein vakker dag skal slanke seg]

slauk [vaksen mann som aldri går frå bordet utan å ha sleikja middagstallerkenen sin]

slømmel [ein du er i full gang med å kalle ein slyngel, men som du plutseleg ser heller burde ha vore kalla lømmel]

snickersadelen [velbeslåtte skigåarar i Nordmarka som plutseleg har fått det for seg at Kvikk Lunch ikkje lenger er fint nok på tur]

snikhyttar [ein som er forbanna på alt og alle og som hyttar med neven mot alt og alle, men berre når han er sikker på at ingen kan sjå han hytte]

snorm [ein som snakkar med seg sjølv i søvne]

snytt [sommarhattar gamle tynne onklar med skjegg og runde briller lager seg i sommarferiane (ved å knyte ein knute i alle fire hjørne av eit lommetørkle)]

solsikkesolslikkarar [folk som ligg under ei solsikke og soler seg]

spejakulere [ligge og tenke på noko heilt anna når det går for deg]

sporlaus vekking [ei type vekking der folk som lover å vekke deg klokka kvart over seks men som du aldri høyrer eller ser noko som helst til]

statanist [dei i ein okkult film som ikkje har noko replikk å seie]

stekko [ekko i stereo]

strykemusikkrommet [vaskerom m/ radio innstilt på NRK Klassisk]

sukkerspinne [å halde i sykkelstyret berre med eine handa og ha eit digert sukkerspinn i andre (men likevel klare å spinne minst to pedaltråkk etter kvarandre)]

sydkeltisk tosnagikar [dyslektisk agnostikar som står midt mellom tur og vilt]

sølibart [mjølk, brødsmuler e.a. som samler seg i barten når kjerringa ikkje er hjemme og kan seie frå]

Sølvpussgutane [når gutane i huset vert sett til å pusse sølvtøyet lille julaften]

søndagsstrukkatur [lene seg godt til bake og la blikket sveipe over taket i stova ein time eller to, til du somnar av heile greia]

søvndobbeltgjengar [å gå i søvne og så møte ein annan som går i søvne som er lik deg som den andre dråpen vatn]

såpeserie [fire eller fleire såper ligande på eit bord etter kvarandre]

søvngjengargjengar [søvngjengarar når dei opptrer i større grupper, tilsynelatande koordinerte og godt førebudde for dei nattlege fellesturane sine]

tampramp [den enden av snora i hetta på fjellannorakken som alltid gøymer seg inne i hetta ein eller annan stad]

Thousand Island Dresin [ein amfibiedresin som gjer det mogleg å komme seg sånn nokonlunde tørrskodd mellom øyer med utbygd jernbanenett]

trefont [skrifttypen du finn i ord og namn rissa inn i barken i treleggen (som oftast berre rette liner)]

trollkrem [einslags knagg å henge den ikkje namngitte spermaen i Asbjørnsen og Moes Erotiske eventyr ]

trommestikk [når trommeslagaren i eit band stikk vokalisten i ryggen med ei trommestikke fordi denne vokalisten syng falskt og urytmisk]

Trendheim [kallenamn; By nord for Dovre som var moderne den gongen det var moderne med bart]

tungenys [å nyse med tunga stikkande ut av kjeften]

turnnips  [krystallvasar og sølvbeger i premieskåpen i turnaranes klubblokale]

tvilerynker [jfr endringer i ansiktuttrykk som går frå smil til tvil]

tørpus [«sandpapiret» i ei kattetunge]

tåkeluren [somnen til ein sterk berusa person]

umiddelsnart [ikkje heilt med ein gong, for å seie det slik]

utsekt [insekt som berre held seg utandørs]

vialium [medisin som fungerer i høve til begge hovuda]

vininnviing [det første glaset i ein trelitar]

virusse [virus som artar seg slik at spanjolen får den engelske sjuka, medan engelskmannen får spanskesjuka]

visjonærstilling [ulike samleiestillingar som har det til felles at partnarane heile tida har augekontakt]

vladivostokmarknesstadar [byar og stadnamn som ikkje har anna til felles enn at dei heng saman i namnet. Andre døme Hamarseille og Kragerøros]

vujadé [følelsen av å ha skrive ordet feil også ein gong tidligare]

vurmel [ein slange som er redd andre slangar]

wagge [å ha sex i ei gammal folkevogn]

zen-nudisme [sitje naken i lotusstilling på veg mot den totale oppvaking]

zorno [nakenbileta måla av den svenske målaren Anders Zorn]

ærlighetssorg [ei sorg som oppstår når du for seint forstod det hadde vore mykje betre hadde du tatt ei kvit løgn]

(seks av omgrepa i Ny norsk ordliste er sterkt inspirert av Douglas Adams´samling The meaning of Liff)

Minneord over Anne-Cath Vestly

(publisert Romsdals Budstikke 18. desember 2008)
av Øystein Hauge

Vi var mange som satt klistra med øret inn til radioen og venta på at du skulle komme og si «Morn, morn». I dag er vi mange som vil takke for alle de fine barnetimestundene vi hadde med deg, Anne Cath. Som vil takke for alle bøkene.

Mormor og de åtte ungene. Ole Aleksander. Knerten og Lillebror. Aurora.
Vi kjenner dem alle sammen. Over 50 bøker skrev hun. Og få har som henne prega norsk barnelitteratur siden de første bøkene hennes kom tidlig på 1950-tallet. I går våkna vi til nyheten om at hele Norges Anne- Cath er død. Et par måneder før hun ville blitt 89 år.
Det er vel knapt den ungen som vokste opp på seksti- og syttitallet ikke har et forhold til Anne-Cath Vestly og bøkene hennes. Om du var født og oppvokst i drabantby eller i et hus langt inni skogen. Store som små elsket vi henne. Og det var ikke bare bøkene. De godt voksne av oss husker også Anne-Cath fra hørespill i NRKs Barnetimen for de minste. Og enda lenger tilbake: Som skuespiller sammen med Alf Prøysen i Barne-tv-serien Kanutten og Romeo Clive.

Det var Tiden Norsk Forlag som gjennom flere tiår skulle gi ut bøkene hennes. Og slik ble det til at jeg ved flere anledninger hadde gleden av å møte Anne-Cath. Og nysgjerrigheten hennes over de nye ansiktene, debutantene som stadig kom til under høstfestene i forlaget var påfallende. Hva heter du? Hva skriver du? Hvor kommer du fra? Slik relasjonene mellom mennesker og generasjoner også er helt vesentlige trekk ved bøkene hennes.

Anne-Cath Vestlys barnebokproduksjon kan vel best sammenfattes som en stor kjærlighet til barn og barndommen. Men hun var langt fra bare en snill mormor.
Hun var også en forfatter som hadde store ambisjoner på bokens og egne vegne og som ville mye med forfatterskapet sitt. Og da hun skrev den første voksenbok i en alder av 83år,var dette nettopp ei bok full av samfunnssatiriske tekster.

Et av de siste festivaljobbene Anne-Cath Vestly gjorde var under Bjørnsonfestivalen i 2002. Jeg hadde behov for å ta en aldri så liten gjennomgang med henne før samtalen vår (billettene var utsolgt ei uke på forhånd). Og jeg husker jeg kikket ned på notatene mine: Norsk kulturråds ærespris i 1994. Spelemannsprisen i 1992. Brageprisens hederspris i 1995. Men det ble aldri noe av noen kavalkade over priser i samtalen vi hadde. Høflig men bestemt ga hun klart uttrykk for at denslags ikke måtte bli det viktigste i samtalen vår.

En av Norges viktigste barnebokforfattere er borte. Bøkene hennes har vært elska av store og små gjennom flere tiår allerede. Og mange er de mammaene og pappaene som i mange år framover vil lese Anne-Cath Vestlys bøker for ungene sine.