Stikkordarkiv: Edvard Hoem

Feleslåttar på jorda

Edvard Hoem: Felemakaren
Forlaget Oktober (2020)
Anmeldt for Romsdals Budstikke av Øystein Hauge

Edvard Hoem har skrudd i stemmeskruane sine til nok ei finstemd forteljing om folk i eiga slekt. Men så skal det jo spelast også.

Vi vil lese om dei som levde før oss. Vi vil kjenne smaken av kaldgraut og dobbeltdestillert brennevin. Eimen av sveitte og angen av tørt høy. Og ein sjeldan gong kanskje også sette nasen til svisker og sirup. Til damask, fløyel og kvit silke. Men Hoems siste verk «Felemakaren» skjuler langt større løyndomar enn dei ein finn i krambuskuffene i kjøpstadene Molde og Kristiansund.

Romanens bakteppe fekk vi riss av allereie i «Heimlandet. Barndom» (1985). Den unge tenestejenta Guri Sachariasdatter skal ha barn med Pe, halvbror til seinare felemakar Lars Olsen Hoem. Pe blir mistenkt for drapet, men seinare frifunne. Fri folkesnakket skal han likevel aldri bli. Sjølv dei to brørne snakker ikkje med kvarandre på femti år.

Romanens hovudperson Lars Olsen Hoem (1782–1852) har store sjømannsdraumar, men skal snart gi seg i kast med eit sjøliv annleis det han hadde tenkt seg. Den 7. januar 1801 ror nittenåringen over til lensmannsgarden på Tornes der amtmann Sommerfeldt og hans folk ventar. Admiralitetet i Københamn vil ha unge menn frå norskekysten ned til Kongens by. Gutar som frå barnsbein av er godt vane med båtlivet. Tosten frå Harøy er ein anna kar vi finn i matrosmønstringa på storgarden Moldegaard dagar seinare; Ei gudfryktig sjel som trøystar jamnaldringen frå Hoem med at alt kjem til å gå bra når dei berre har Jesus med seg. Lekpredikanten Hans Nilsen Hauge har nyss halde møte ute på Ona.

Dramatikken som finn stad dagane før Lars Olsen Hoem ender opp i fangeskipet Brave overlèt vi til deg som sit med boka å lese fram. Også korleis Lars blir handlangar til den franske medfangen og felebyggaren ombord, der han seinare sjølv skal lære seg handverket. Det var fem harde år. Og ikkje minst: Kosten var skrinn. Når dei engelske offisersfruene, etter at dei hadde ete, kasta avfall utfor rekka over dei, var det om om å gjere å handle: «… dei som var påpasselege nok, kunne gripe både sildehovud og potetskal i fallet».

«Kva slags målestokkar skal eit menneske eigentleg målast med?». Eit spørsmål Lars stiller seg i alders år etter livet saman med Gunhild. Der og då bestemmer Lars seg for å bygge ei fele betre enn alle dei andre han har bygd så langt.

I eit konkret men på same tid også poetisk språk skriv Edvard Hoem fram for deg i «Felemakaren» først og fremst kvardagsmennesket. Alt i ei sanseleg og handgripeleg form. I møta mellom småkårsfolk og øvrigheita. Mellom dei smålåtne og dei brautande. Med ein språkleg rausheit og driv i forteljinga som vekslar mellom krigens redselsrop og dei såre tonane frå instrumenta slik dei etterkvart veks fram mellom hendene på felemakaren.

Historia om Lars er ei historie som går frå fødsel til død. Og forfattaren kan enkelte stader by på knippe av noko melodramatiske og i overkant følelseslada passasjar. Men der han tar seg fort inn att. Skriv hendingar og handlingar tilbake i røynda. I det jordbundne. Slik vi kjenner det att frå dei andre bøkene i slektssoga. Om ei anna tid men likevel her og no. Fortidig utan å vere antikvarisk. Og heilt mot slutten i denne filmrullen av ein roman dette gilde biletet:

Den gamle mannen har nyss lauga seg i trestampen døtrene hans har hatt varmvatn i då felemakaren legg eit handkle om livet, finn vegen ut i mørket utanfor, og rullar seg i snøen:

«Stoppar hjartet mitt no, blir det ei lett sak å stelle meg til gravferd!».

 

 

 

 

I Jordmor-Stinas spor

Edvard Hoem: Jordmor på jorda
(Forlaget Oktober, 2018)
Anmeldt av Øystein Hauge (for Romsdals Budstikke)

‘Livets reknestykke går aldri heilt opp’ står det å lese ein stad i det som blir den sjuande boka i Edvard Hoems eventyr av ei slektskrønike. Vi har frå før lese og gråte oss gjennom dei fire amerikabøkene. Som vi har gjort det med ‘Mors og fars historie’ og ‘Heimlandet. Barndom’. Så går i det minste bokserien snart opp.

I Jordmor på jorda er tida inne for å bli kjend med forfattarens tippoldemor Marta Kristine Nesje, mor til Knut Hansen Nesje som vi kjenner frå ‘Slåttekar i himmelen’. Og det heile starter attende i året 1800 då Marta Kristine fyller sju. Tjue år seinare skal husmannsjenta gå den lange vegen frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor. Og med eksamenspapira i sekken går ho same vegen heimatt.

Marta Kristine hugsa barneåra sine som ‘ein einaste stor arbeidssong der riveskafta dansa den heftige dansen sin’. Men ho skulle snart få møte andre og hardare sider ved tilveret. Det var rett nok ein gledens dag då Hans Nesje henta henne i båten og ‘fossrodde medan han song så det høyrdest vidt utover’. Men også samlivet med drøymaren Hans skulle by på vanskar.

Det er sjølsagt ikkje råd for nokon forfattar å skulle gå tohundre år attende i tid og så i detaljar og dialogar evne å fortelje den autentiske historia om tippoldemor si. Og når denne boka også må klare seg utan veven av skjebner samanvovne gjennom kyrkjebøker, brev og historier, slik vi kjenner det frå amerikabøkene, kva blir då att til lesaren?

Først og framst ei drivande godt fortalt historie med ein detaljrikdom og anekdoter som kan ta pusten frå ein. Som her då Marta Kristine for fyrste gong vert beden inn hos sjølvaste distriktskirurgen i Molde by, tyskfødde Johan Anton Adrian Wolf, og der den unge jenta frå enkle kår overvelda tar inn der i stova: ‘… utstoppa fuglar, ein hønsehauk og ein stor ramn. Jaktvåpen. Speglar, kartrullar og protokollar, medisinske illustrasjonsplansjar, tavler som viste menneskekroppen invortes, og ein bibel på framande språk, tyske måtte det vere, bibelen låg oppslått på stuebordet’. Eit eventyr for henne.

Eller når Jordmor-Stina påfallande rak i ryggen stig ut av hestevogna eller båten:

Det gjekk ord om at det var fordi ho hadde ei hemmeleg tong som legane ikkje tillét henne å ha, innsydd i stakken, og når det stod om liv og død, jaga ho alle andre ut og tok tonga fram.

I ‘Jordmor på jorda’ har Edvard Hoem igjen skrive fram ei varm historie i eit gjennomgåande poetisk og vakkert språk. Bildesekvensar på bildesekvensvar der vi berre vil ha meir. Dessutan eit verk med ein sterk autensitet reint stilistisk, også når det kjem til tidskoloritt.

Så finst det tekstparti der vi nok kunne ynskt oss at forfattaren hadde gitt oss ørlite meir tid og rom, serleg dei stadene der nye personar vert skildra og skrivne inn. Men ei innvending vi meir enn gjerne legg til side om forfattaren no berre lover oss ei neste bok. Ei bok der han hopper fram til etter ‘Mors og fars historie’ og skriv fram sitt eige liv.

Som lesarar er vi der no!