Stikkordarkiv: Romsdals Budstikke

Lars Petter Sveen: Nordriket

Eg har lese for Romsdals Budstikke romanen NORDRIKET av Lars Petter Sveen

I Lars Petter Sveens siste roman «Nordriket» har heimlege kyrkjer og forsamlingshus fått ein meir sentral plass enn det vi elles finn i skjønnlitterære beretningar frå slagmarka. Og til alt overmål opptrer i forteljinga lokale stadnamn som både Vevang og Haukåsdalen. Gløym likevel alt som har med heimstaddikting, harmonisk salmesong og tombola å gjere. Stålsett deg heller for rå geriljakrig og religiøs ekstremisme i ei fiktiv verd. Men også for ei framsyning av grenselaus eigenrettferdigheit.

For som i andre religiøse krigar handlar det også i Nordriket om at nokon trur seg valde ut av Gud: «Vi er utvalde, og vi må gøyme det i hjarta våre til den dagen kjem då vi blir bedde å stå fram slik Gud har skapt oss». Og i dette hierarkiet av åndeleg leiarskap finn vi også disiplar. Disiplar som arbeider for kyrkja og rapporterer til meisteren. Meister Olav. Kommandanten av dei trufaste. Disiplane nyklipte, reine og med tatoverte fingrar: «Korsa på ringfingrane er som to sverd når eg held hendene opp framom meg». Slik er det desse Herrens tenarar ser det.

Sveen er nærmast blitt som ein nestor å rekne når det kjem til meisterlege skildringar og dramatiseringar av menneskelege relasjonar innanfor rammene av “desperasjon, forfall og undergang” (slik ein bokmeldar eingong formulerte det rundt Corman McCarthys litteratur). Der heller ikkje barnet slepp unna. Her eit hjarteskjerande døme på kristen oppseding:

Faren som set seg på huk ved sida av guten og seier han har eit vilt dyr inni seg. Faren som seier guten må lære seg å sleppe ut villdyret. Faren som slår. Faren som tar guten med til eit hus inst i ein kjerreveg der det opp mot veggen heng ein halvroten saueskrott. Guten som må ta den seige, blodete saueskrotten på nakken og bere han heim:

«Kom, (seier faren), «du skal bere skrotten heile vegen tilbake. Du skal hugse tyngda av denne sauen og kva eg har sagt til deg. Aldri ta for lett på kreftene vi har og kva vi er i stand til».

I eit klart og ualminneleg kraftfullt språk vert denne bestialitetens historie skriven fram. Der forfattaren maktar det kunststykket å kontrastere kald krigsterminologi – med omgrep vi kjenner att som ekte varme og menneskeligheit. Der forfattaren i eine augneblinken skriv om nådelaus vald i Guds namn. For i neste å leike seg med eit vell av referansar til heilage skrifter. I romanen finst omskrivne sitat av både Mullah, Mika og Moses. Men mest lar denne lesaren seg vederkvege av dei mange plausible referansane til Salmane. Slik er Nordriket også er blitt ein djupt poetisk roman. 

Ei historie om krigens råskap. Ei historie om eit folk der kvar og ein «vart ein annan under krigen». Men også ein 260-siders lang velskrive allegori over militære rørsler aktive akkurat no. Under heilt andre himmelstrok enn våre.

 

 

 

 

I Jordmor-Stinas spor

Edvard Hoem: Jordmor på jorda
(Forlaget Oktober, 2018)
Anmeldt av Øystein Hauge (for Romsdals Budstikke)

‘Livets reknestykke går aldri heilt opp’ står det å lese ein stad i det som blir den sjuande boka i Edvard Hoems eventyr av ei slektskrønike. Vi har frå før lese og gråte oss gjennom dei fire amerikabøkene. Som vi har gjort det med ‘Mors og fars historie’ og ‘Heimlandet. Barndom’. Så går i det minste bokserien snart opp.

I Jordmor på jorda er tida inne for å bli kjend med forfattarens tippoldemor Marta Kristine Nesje, mor til Knut Hansen Nesje som vi kjenner frå ‘Slåttekar i himmelen’. Og det heile starter attende i året 1800 då Marta Kristine fyller sju. Tjue år seinare skal husmannsjenta gå den lange vegen frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor. Og med eksamenspapira i sekken går ho same vegen heimatt.

Marta Kristine hugsa barneåra sine som ‘ein einaste stor arbeidssong der riveskafta dansa den heftige dansen sin’. Men ho skulle snart få møte andre og hardare sider ved tilveret. Det var rett nok ein gledens dag då Hans Nesje henta henne i båten og ‘fossrodde medan han song så det høyrdest vidt utover’. Men også samlivet med drøymaren Hans skulle by på vanskar.

Det er sjølsagt ikkje råd for nokon forfattar å skulle gå tohundre år attende i tid og så i detaljar og dialogar evne å fortelje den autentiske historia om tippoldemor si. Og når denne boka også må klare seg utan veven av skjebner samanvovne gjennom kyrkjebøker, brev og historier, slik vi kjenner det frå amerikabøkene, kva blir då att til lesaren?

Først og framst ei drivande godt fortalt historie med ein detaljrikdom og anekdoter som kan ta pusten frå ein. Som her då Marta Kristine for fyrste gong vert beden inn hos sjølvaste distriktskirurgen i Molde by, tyskfødde Johan Anton Adrian Wolf, og der den unge jenta frå enkle kår overvelda tar inn der i stova: ‘… utstoppa fuglar, ein hønsehauk og ein stor ramn. Jaktvåpen. Speglar, kartrullar og protokollar, medisinske illustrasjonsplansjar, tavler som viste menneskekroppen invortes, og ein bibel på framande språk, tyske måtte det vere, bibelen låg oppslått på stuebordet’. Eit eventyr for henne.

Eller når Jordmor-Stina påfallande rak i ryggen stig ut av hestevogna eller båten:

Det gjekk ord om at det var fordi ho hadde ei hemmeleg tong som legane ikkje tillét henne å ha, innsydd i stakken, og når det stod om liv og død, jaga ho alle andre ut og tok tonga fram.

I ‘Jordmor på jorda’ har Edvard Hoem igjen skrive fram ei varm historie i eit gjennomgåande poetisk og vakkert språk. Bildesekvensar på bildesekvensvar der vi berre vil ha meir. Dessutan eit verk med ein sterk autensitet reint stilistisk, også når det kjem til tidskoloritt.

Så finst det tekstparti der vi nok kunne ynskt oss at forfattaren hadde gitt oss ørlite meir tid og rom, serleg dei stadene der nye personar vert skildra og skrivne inn. Men ei innvending vi meir enn gjerne legg til side om forfattaren no berre lover oss ei neste bok. Ei bok der han hopper fram til etter ‘Mors og fars historie’ og skriv fram sitt eige liv.

Som lesarar er vi der no!

Medrivande om lengt

Brit Bildøen: Tre vegar til havet (Samlaget, 2018)
Anmeldt for Romsdals Budstikke av Øystein Hauge, 17. oktober 2018

Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth har det til felles at dei begge har skrive tett opptil eigne liv, for i neste omgang å insistere på at bøkene deira må lesast som fiksjon. Som noko som er dikta opp. No har dei fått selskap av Brit Bildøen.

Forfattaren har i intervju sjølv avslørt at ho med romanen ‘Tre vegar til havet’ bidrar sterkt til den såkalla virkelighetslitteraturen. Men som lesarar vil vi ikkje ha det same behovet for å drøfte og etterprøve sanningsgehalten i dei ulike partia av romanen, slik vi har sett blitt gjort med bøkene til forfattarkollegene hennar. For når eit verk på den eine sida tar opp i seg antatt autentiske faksimiler frå brevveksling romanpersonen har hatt med offentleg forvalting, for i dei neste boksidene å la romanpersonen låse seg inn heime hos saksbehandlaren og slik gå inn i ei fase av hardcore stalking, er vi som lesarar alle i stand til nokonlunde å fornemme skiljelinene mellom røynd og fiksjon.

I to av romanens tre delar møter vi ei kvinne som opplever å få avslag på søknaden om å adoptere eit barn frå Kina. Vi møter ei kvinne som gjennom fire lange år har stått i kø for å få heim barnet frå den andre sida av jordkloden. Som har venta seg gal på ungen. Som tidleg i forteljinga har eit reflektert syn på heile morskapsrolla. Men der atferden snart ber preg av rein håpløyse, fortviling og etterkvart openberr sinnsforvirring. Og som fører til at kvinna snart får innover seg ein sjukeleg trong til å forfølgje saksbehandlaren sin i Bufetat, den statlege organisasjonen ansvarleg for adopsjonssøknadane her i landet.

Stova var rotete, men ikkje meir enn ein kan forvente når ein kjem på uventa besøk. Kvinna stod midt på golvet, lyttande, mens ho prøve å ta inn korleis det såg ut der. Ho hadde ingen fluktplan. Men enno var det tidleg på ettermiddagen.

Hemnlysta hennar er på eit vis grenselaus, men reint litterært framstår handlingene likevel som diskrete og dempa utførte. Også når vi som lesarar blir dratt inn i scener av rein galskap og krypande uhygge. Eit bel lurte denne lesaren på om det var ein klassisk psykologisk thriller han sat med mellom hendene.

Gjennom eit levande og presist språk maktar forfattaren av romanen det kunststykket å la ei bunke offentlege sakspapir utgjere fundamentet i ei intens og svært medrivande historie. Om ei kvinne og hennar skjebnesvangre møte med byråkratiet.

Brit Bildøen må med “Tre vegar til havet” ha skrive ein av haustens beste romanar.

The Little Humming Book

ANE BRUN: WORDS
Review by Øystein Hauge (originally published Romsdals Budstikke)

THE LITTLE HUMMING BOOK

If we go 30 years back in time, many of us will remember the discussion brought forward by the literature professor Georg Johannesen when he criticized the lyrics of popular singer/songwriter Åge Aleksandersen. But using the same criteria of quality for judging lyrics as we do published poetry is as questionable as removing Dylan´s voice when reviewing his music.

WORDS is Ane Brun´s complete collection of lyrics so far. And is the first book I´ve heard of where you can choose between four different front covers. But let us leave the cover aside. I am more interested in if the artist manages to bring some of the magic she creates with her personal voice and guitarplaying into the printed format.

As we already know, there´s a lot of love here. But you’ll have to look elsewhere if you´re looking for classic love stories as you hear in most country music. Ane Brun´s lyrics introduce us to a different kind of love, if we can put it that way. A love that in almost a Kate Bush-kind of way is camouflaged by the imagery and hidden in-between the lines. And in that way it has a stronger emotional impact.

You smiled at me through a dirty windshield/
You just got back from where the cyclone hit

As I read through the pages I get more and more convinced that this is an artist who puts down a lot of work in her lyrics. And that´s also how we prefer to think about a real singer-songwriter. First and foremost a musician, but also a poet. We expect a strong and personal performance, but we also demand authenticity and presence in the lyrics.

Sure, it´s soft and vulnerable. And it´s sweet and fragile. But nevertheless, these are lyrics that grab you and shake you. Even on their own – without the music – her words move from one song to the next about someone on his or her way to new cities, someone on the move, someone who has got to get away. The combination of her soft musical expression spun around vulnerable lyrics has somehow become this artist´s trademark.

If you grew up with vinyls, and know the feeling of opening up the most amazing booklets with lyrics by Dylan, Doors and Deep Purple, then you also know what WORDS is about. It´s about giving the listener a chance to once again read and hum along with the music in this new world of digital streaming. The way we used to do with the Beatles´ ‘Rubber Soul’.

Now we can hum with Ane Brun´s ‘Rubber and Soul’.

 

George Mackay Browns poesi

George Mackay: For øyane syng eg
Dikt i utval – gjendikta av Jostein Sæbøe (Nordsjøforlaget, 2015)
Anmeldt av Øystein Hauge for Romsdals Budstikke

På gravsteinen til orknøyingen og poeten George Mackay Brown (1921 – 1996) står det å lese: ‘Riss inn runene / ver så nøgd med stilla’ (originalt: ‘Carve the runes / Then be content with silence’). Denne nærmaste poetiske trusvedkjenninga er henta frå diktet ‘Eit arbeid for diktarar’ er no tilgjengeleg gjennom samlinga ‘For øyane syng eg’ i meisterleg gjendikting ved Jostein Sæbøe.

Heile tolv diktsamlinger frå George Mackay Browns hand er kjelder Sæbøe har ausa frå. I det som er blitt ei usedvanleg vakker samling dikt frå vest i havet. Ei feiring av ‘den vesle grøne verda’ Orknøyane, der poeten levde tett på naturen og havet mesteparten av livet sitt.

George Mackay Brown er peika på som ein ein av Skottlands største poetar i det tjuande århundre. Og ein av dei som går god for den litterære kvaliteten hos denne unike observatøren er Seamus Heany: ‘Eg har aldri noen stad sett Brown få den rosen poesien hans eigentleg fortener’.

I dikta George Mackay Brown skriv fram over det tidlause Orknøyane er det likevel referansar til samtida å spore: opposisjonen til det materialistiske, til kapitalkreftene, som heile tida er tilstades mellom tekstlinjene. Det materialistiske som han i sjølvbiografien sin kaller: ‘A rootless utilitarian faith, without beauty or mystery’.

Mest kraftfull er Brown i samlinga ‘Fishermen with Ploughs’ (1971) der Sæbøe har vore og henta heile seks dikt. Men allereie i debutsamlinga ‘The Storm’ (1954) letter GMB på sløret over tematikken han seinare stadig vil vende attende til. ‘Ved første rop av daggry vakna han / knytte støvlane og klora etter lopper / dyppa andletet i den skvalpande kjelda / og glefsa i seg bitane med brød og ost’.

Vi snakker i poesien om imagistane. Og Brown er fleire gonger blitt kopla til kanskje den mest kjende av dei alle; Ezra Pound. Bilete bygd opp rundt ein nærmast total objektivitet, der biletet må snakke for seg sjølv. Og det er kanskje i dei høst improviserte versjonane av haikudiktet at denne objektiviteten er mest synleg: ‘Alltid ved stranda, kyrkje og kyrkjegard. / Sogene om dei døde, dei innhogde namna / vende mot aust, inn i det første lyset, blant sjølydar’.

Den etterkvart så røynde gjendiktaren Jostein Sæbøe er også ansvarleg for bokas fyldige etterord innehaldande klåre riss av livet til mannen bak det poetiske universet vi no blir kjende med i denne tvers gjennom velkomponerte samlinga.

Drankarar og galningar

Drankarar og galningar
Knut Ødegård

Dikt i utval (CappelenDamm, 2015)

Anmeldt av Øystein Hauge

Mitt første møte med Knut Ødegård fann stad i ein folkevognbuss på veg frå Molde til Ålesund i 1991. Bokhandlaren Ola Gjendem var sjåfør. Alle tre hadde vi med oss bøker vi skulle snakke om på radioen. ‘Kinomaskinst’. Det var noe uvant konkretistisk over tittelen på boka til poeten frå Holgarden. «Eg var eit barn / med lydlaus gråt / om nettene. Må ikkje / vekkja opp fars uniformslue / i skåpen». Dette kan ikkje ha vore ei lett bok å skrive, hugsar eg eg tenkte. Alt som ikkje kan snakkast om. Som han likevel snakker om.

Poeten Endre Ruset har valt å ta med samtlege dikt frå nettopp ‘Kinomaskinist’ når han i den storslagne ‘Drankarar og galningar’ presenterer eit omfattande utval av Ødegårds jordnære og særeigne poesi. Mannen i tversoversløyfa som i 1969 starta si diktargjerning med ‘Drøymaren, vandraren og kjelda’ – og som fram til ‘Det blomstra så sinnsjukt’ (2009) har sendt frå seg den eine samlinga etter den andre der nettopp evna til å løfte det lokale og nære over i det vi gjerne omtaler som universell litteratur, vert så grundig dokumentert.

I ei tid då plakatpoesi var høgst tilstades i den poetiske bokhausten og det ikkje var rare plassen att til diktarar som Ødegård, heldt han fram med å skrive. Med freidig å opne opp på vidt gap dørene inn i den romsdalske røynda. Men ikkje meir romsdalsk og lokalt enn at han i neste tekstside kunne skrive seg inn i ein tradisjon i slekt med den vi finn i mellom anna poesien frå Den austlege verda og dermed også verdspoesien. Dette nesten udefinerbare møtet mellom det evige og det som er her og no.

Sterkast i ‘Drankarar og galningar’ blir for denne lesaren gjensynet med det mektige diktet ‘Stephensenhuset’ frå samlinga med same namn (2003). ‘Lilleknut kvelver med deighendene sine /glaskula, halvkula: Ho blir heil / når han set henne frå seg på voksduken, tenkjer han: Jorda / krummar seg i eit svimlande myrker under snøen…’.

Lilleknut er forlengst blitt til diktarknut og fyller 70 i november. Og i boka finn vi den aldrande mannen på vegen opp til Kringsjå, ‘lengst oppe mot himmelen / over Molde by, utanfor verda’. Og der langs vegen deler han med seg av dikta sine. Folkelege og høgtidssame. Lågmælte og storstlåtte.

Gjennom ‘Drankarar og galningar’ har vi fått eit nytt, stort poetisk verk her i landet. Ei samling narrative tekstar eg meiner er som skapt også for teaterscene.

Lyden av snø

Endre Ruset: Lyden av snø. Flamme forlag
(anmeldt av Øystein Hauge for Romsdals Budstikke)

Allereie som nittenåring debuterte Endre Ruset med den feira samlinga «Ribbeinas vingespenn». Og tretten år seinare skal det framleis handle om avstanden mellom venstre og høgre vingetippen. Denne gongen hos ein japansk skihoppar.

Noriaki Kasai debuterte i verdscupen i hopp i Thunder Bay i 1989. Og så seint som under OL i Sotsji plukka han med seg ei gjev sølvmedalje. Det i ein alder av 41 år. Men sjølv om det først og fremst er hoppsporten og Noriaki som er inspirasjonskjelda til dei siste dikta frå Rusets hand, snakker vi i høgste grad også haiku her. I forordet til det forlaget kaller boksingler (meir som små hefte enn bøker å rekne, alt i Yokolands elegante design og utforming) er det synt til den japanske diktaren Ban´ya Natsuishi som den andre inspirasjonskjelda for dikta. Men med noen års røynsle med haikuforma vil eg vel seie at også eitpar av dei fire store i japansk haikudikting (Basho, Buson, Issa, Shiki) lurer i bakgrunnen. Og slik like gjerne kunne ha vore kreditert.

Dette er uansett elegant gjort. På den eine sida demonstrerer forfattaren for oss hoppsporten som den ultimate rørslepoesi – slik han samstundes peiker på haikudiktet som det ultimate minimalistiske diktet. Ei diktform som tar mål av seg å konkretisere heile verda i små og få detaljar. Og når Ruset eit stykke ut i diktsingelen frekt og freiding parafraserer Jan Erik Vold gjennom dei fire orda «Noriaki / henger der / ikke» er det at eg også tar meg i å leite etter ditto parafrasering av sjølve inkarnasjonen av haikudiktet, Bashos (1644-1694) «gammal dam/ein frosk hoppar/lyden av vatn».

I Noriaki utnyttar forfattaren fullt ut den fridomen andre haikupoetar (som Jan Erik Vold og Paal-Helge Haugen – og også Jack Kerouac og Allen Ginsbergs i deira stoffinduserte «beat-zen») – allereie midt på sekstitalet hadde tilkjempa seg innanfor den japanske litterære sjangeren. Og ei mengd surrealistar og modernistar før desse att. Og som hos poetane over er bileta som Ruset held fram for oss også utan ornamentering. Som sett frå hopptårnet i Bischofshofen eller Garmisch-Partenkirchen ein lysande, klar januardag.

Så kan det vere at forfattaren eitpar stader i samlinga tillet seg i overkant mykje namedropping. I så korte dikt det er snakk om her toler vi ikkje mange fonetiske sprell av typen «etter Noriaki / er det Anssi / Koivuranta». Der det fonetisk vakre i seg sjølv ikkje nok, om ikkje teksten også tar oss vidare. Med dei nye dikta plasserer Ruset seg trygt i den moderne, nesten formlause og uhøytidelege haikutradisjonen. Og i Noriaki finn vi også mykje av den same språklege leiken han bydde inn til i samlingene «Ribbeinas vingespenn» (2001) og «Kims lek» (2005).

Og den leiken, den vil du sjå.

(boka meldt for Romsdals Budstikke)

Minneord over Anne-Cath Vestly

(publisert Romsdals Budstikke 18. desember 2008)
av Øystein Hauge

Vi var mange som satt klistra med øret inn til radioen og venta på at du skulle komme og si «Morn, morn». I dag er vi mange som vil takke for alle de fine barnetimestundene vi hadde med deg, Anne Cath. Som vil takke for alle bøkene.

Mormor og de åtte ungene. Ole Aleksander. Knerten og Lillebror. Aurora.
Vi kjenner dem alle sammen. Over 50 bøker skrev hun. Og få har som henne prega norsk barnelitteratur siden de første bøkene hennes kom tidlig på 1950-tallet. I går våkna vi til nyheten om at hele Norges Anne- Cath er død. Et par måneder før hun ville blitt 89 år.
Det er vel knapt den ungen som vokste opp på seksti- og syttitallet ikke har et forhold til Anne-Cath Vestly og bøkene hennes. Om du var født og oppvokst i drabantby eller i et hus langt inni skogen. Store som små elsket vi henne. Og det var ikke bare bøkene. De godt voksne av oss husker også Anne-Cath fra hørespill i NRKs Barnetimen for de minste. Og enda lenger tilbake: Som skuespiller sammen med Alf Prøysen i Barne-tv-serien Kanutten og Romeo Clive.

Det var Tiden Norsk Forlag som gjennom flere tiår skulle gi ut bøkene hennes. Og slik ble det til at jeg ved flere anledninger hadde gleden av å møte Anne-Cath. Og nysgjerrigheten hennes over de nye ansiktene, debutantene som stadig kom til under høstfestene i forlaget var påfallende. Hva heter du? Hva skriver du? Hvor kommer du fra? Slik relasjonene mellom mennesker og generasjoner også er helt vesentlige trekk ved bøkene hennes.

Anne-Cath Vestlys barnebokproduksjon kan vel best sammenfattes som en stor kjærlighet til barn og barndommen. Men hun var langt fra bare en snill mormor.
Hun var også en forfatter som hadde store ambisjoner på bokens og egne vegne og som ville mye med forfatterskapet sitt. Og da hun skrev den første voksenbok i en alder av 83år,var dette nettopp ei bok full av samfunnssatiriske tekster.

Et av de siste festivaljobbene Anne-Cath Vestly gjorde var under Bjørnsonfestivalen i 2002. Jeg hadde behov for å ta en aldri så liten gjennomgang med henne før samtalen vår (billettene var utsolgt ei uke på forhånd). Og jeg husker jeg kikket ned på notatene mine: Norsk kulturråds ærespris i 1994. Spelemannsprisen i 1992. Brageprisens hederspris i 1995. Men det ble aldri noe av noen kavalkade over priser i samtalen vi hadde. Høflig men bestemt ga hun klart uttrykk for at denslags ikke måtte bli det viktigste i samtalen vår.

En av Norges viktigste barnebokforfattere er borte. Bøkene hennes har vært elska av store og små gjennom flere tiår allerede. Og mange er de mammaene og pappaene som i mange år framover vil lese Anne-Cath Vestlys bøker for ungene sine.