Stikkordarkiv: roman

Sist lese: «Kom ei jente gåande» av Sigrid Merethe Hanssen.

Foto: Lena Sørensen | Bokomslag: Stian Hole

«Alle bitar fell på plass, det som aldri har blitt snakka om, har endeleg blitt uttalt i ord..», heiter det ein stad i Sigrid Merethe Hanssens rykande ferske roman «Kom ei jente gåande».

Boka hadde eg lagt av i bunka helgelektyre. Saman med Morgenbladet, Klassekampen og Perrins «Å vanne blomster om kvelden». Men boka kom aldri så langt. Som til å bli helgelektyre. Eg blei verande i ho heile fredagen. Frå dei første dramatiske anslaga der ei kvinne midt i livet besøker mo si på dødsleiet:

Tenkt deg at du er denne kvinna. At det mor di fortel under dette møtet velter om på alt du trudde du visste om din eigen barndom. At du må femti år tilbake i tid for å nøste opp i historia til denne jenta som går aleine langs vegen då ein bil stansar og at et i denne bilen sit eit ektepar som «meir enn noko anna i verda ønsker seg eit barn».

For ei fin leseoppleving! For ein velskrive roman! Her er det lys og mørke om kvarandre. Her er det ein forfattar som husholderer godt med dei litterære verkemidla sine. Som lar lesaren dikte noen andre vegar og retningar enn dei forfattaren sjølv til slutt legg for dagen. Det er jo som det skal vere. Slik all god litteratur og skrivekunst skal vere. At vi som les også kan vere meddiktarar!

Så har vi gjennomgåande i boka også denne nesten vårlege, endelause straumen av erindringer, inntrykk og polaroibilete frå sekstitalet – bilete ikkje bare skrive fram innanfor rammene av godt litterært handtverk, men som i like stor grad opptrer som levande bilete, noko filmatisk nærmast, som saman med alt det andre legg seg inn i den valgte hendelsesutviklinga på eit vis som bygger truverde. Som er med på å bygge ro. Ei ro i alt det urolege.

«Setetrekket er klamt mot lår og rygg. Pauline vippar opp døra, ei skjelving går gjennom bilen då døra fjører fram og tilbake. Ho har eit fast grep rundt barnet då ho set sandalhælane i dørken og løftar seg opp frå setet».

Du lurer kanskje på kva som er soundtracket til boka? Sannsynlegvis Heyward/Gershwins «Summertime». Eller. Gløym det med «Summertime». Det blir for lite gåtefullt for denne boka.

Sigrid Merethe Hanssen:
Kom ei jente gåande
182 sider
Samlaget (2022)

 

 

 

Vår briljante elskarinne

Klara Hveberg
Lene din ensomhet langsomt mot min
Roman
Aschehoug

(anmeldt for Romsdals Budstikke av Øystein Hauge)

Matematikkstudenten Rakel Havberg gir professoren og elskaren Jakob Krogstad åtte år på å bestemme seg. Kona eller henne. Eitt år meir enn det forskarane har funne ut at ei forelsking varer.

I Klara Hvebergs debutbok «Lene din ensomhet langsomt mot min» er nitten år gamle Rakel nettopp flytta til hovudstaden for å studere matematikk. Eit talteoretisk talent utanom det vanlege. Men samtundes ei svært uerfaren ung kvinne når det kjem til venskap, forelsking og seksualitet.

For når romanens hovudperson ser tilbake på oppveksten sin i Molde er det ingen ungdomskjærastar å minnast der. Her er referanserammene litteratur og klassisk musikk. Fjella ser ho på som venene sine.

I romanen skildrar ho t.d. med stor kjærleik ein kjølig haustdag i Kringstadbukta. Det er ingen andre som drar på badestranda ein slik kald dag. Og dei har grasbakkane og svaberga heilt for seg sjølve. Faren som har kassettspelaren på fullt og der Rakel er barnet fylt av lykke når «Arthur Grumiaux fyller hele Kringstadbukta med fiolinsonaten av César Franck«.

Trass i tilbakeblikk på oppveksten sin krinsar hovuddelen av romanen likevel om det kompliserte kjærleiksforholdet ho i hovudstaden har gåande med den godt vaksne matematikkprofessoren. Ei forteljing som snart får følge av ei intrikat parallellhistorie. Ei historie der den russiske matematikaren Sofja Vasiljevna Kovalevskaja og hennar tyske matematikarkollega Karl Weierstrass spelar hovudrolla. I alle fall i Rakel Havbergs fantasiverd.

Å føre inn i romanen denne tematisk sett samanfallande historia representerer ikkje berre eit svært vellykka litterært verkemiddel, men tilfører også romanen ei tyngd og eit truverde som fungerer svært godt. Og det er serleg når Rakel vert sjuk at fabuleringene hennar om Sofjas liv bidrar til å klargjere og skape samanhengar i eige kjærleiksliv.

Klara Hveberg har med «Lene din ensomhet langsomt mot min» skrive fram ein svært vellykka kjærleiksroman. Ei forteljing som ligg i det gjennomført mollstemte. Men der du også har denne raffinerte understaumen av ikkje-påtvungen humor liggande under heile tida. Verket er til alt overmål spekka av velplasserte referansar til musikk, litteratur, matematikk og filosofi.

Ein sinnrikt komponert og underhaldande roman om skjør kjærleik der det såre aldri er langt unna. Som når Rakel får ønske seg noko til gebursdagen frå elskaren sin:

«Det eneste jeg ønsker meg til bursdagen min, er at du ikke ligger med kona di akkurat den dagen».

Og sannsynligheten for at det kan vanke debutantprisar her? Det er rein matematikk!

 

Medrivande om lengt

Brit Bildøen: Tre vegar til havet (Samlaget, 2018)
Anmeldt for Romsdals Budstikke av Øystein Hauge, 17. oktober 2018

Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth har det til felles at dei begge har skrive tett opptil eigne liv, for i neste omgang å insistere på at bøkene deira må lesast som fiksjon. Som noko som er dikta opp. No har dei fått selskap av Brit Bildøen.

Forfattaren har i intervju sjølv avslørt at ho med romanen ‘Tre vegar til havet’ bidrar sterkt til den såkalla virkelighetslitteraturen. Men som lesarar vil vi ikkje ha det same behovet for å drøfte og etterprøve sanningsgehalten i dei ulike partia av romanen, slik vi har sett blitt gjort med bøkene til forfattarkollegene hennar. For når eit verk på den eine sida tar opp i seg antatt autentiske faksimiler frå brevveksling romanpersonen har hatt med offentleg forvalting, for i dei neste boksidene å la romanpersonen låse seg inn heime hos saksbehandlaren og slik gå inn i ei fase av hardcore stalking, er vi som lesarar alle i stand til nokonlunde å fornemme skiljelinene mellom røynd og fiksjon.

I to av romanens tre delar møter vi ei kvinne som opplever å få avslag på søknaden om å adoptere eit barn frå Kina. Vi møter ei kvinne som gjennom fire lange år har stått i kø for å få heim barnet frå den andre sida av jordkloden. Som har venta seg gal på ungen. Som tidleg i forteljinga har eit reflektert syn på heile morskapsrolla. Men der atferden snart ber preg av rein håpløyse, fortviling og etterkvart openberr sinnsforvirring. Og som fører til at kvinna snart får innover seg ein sjukeleg trong til å forfølgje saksbehandlaren sin i Bufetat, den statlege organisasjonen ansvarleg for adopsjonssøknadane her i landet.

Stova var rotete, men ikkje meir enn ein kan forvente når ein kjem på uventa besøk. Kvinna stod midt på golvet, lyttande, mens ho prøve å ta inn korleis det såg ut der. Ho hadde ingen fluktplan. Men enno var det tidleg på ettermiddagen.

Hemnlysta hennar er på eit vis grenselaus, men reint litterært framstår handlingene likevel som diskrete og dempa utførte. Også når vi som lesarar blir dratt inn i scener av rein galskap og krypande uhygge. Eit bel lurte denne lesaren på om det var ein klassisk psykologisk thriller han sat med mellom hendene.

Gjennom eit levande og presist språk maktar forfattaren av romanen det kunststykket å la ei bunke offentlege sakspapir utgjere fundamentet i ei intens og svært medrivande historie. Om ei kvinne og hennar skjebnesvangre møte med byråkratiet.

Brit Bildøen må med «Tre vegar til havet» ha skrive ein av haustens beste romanar.